Hver dag utsettes tusenvis av barn for grusomme ting i sine egne hjem. Det er noe vi ikke kan akseptere. Derfor deler vi denne tragiske historien om Lisa og hennes bror – men dessverre er det mange barn som lider den samme skjebnen.
Lisa ble født i 2004, i en forstad i London. Foreldrene hadde en gutt fra før, Lisas storebror John. Han var bare 1 år gammel da Lisa kom til verden.
Men det tok ikke lang tid før Lisa og John ble plassert i et fosterhjem. Barnevernet mente at foreldrene ikke var skikket til å ta vare på dem. Men etter bare noen år i den nye fosterfamilien, kom det fram at Lisa hadde blitt seksuelt mishandlet av fosterfaren.
John og Lisa ble derfor flyttet tilbake til sine biologiske foreldre igjen.
Men moren syntes at Lisa var et problem. Hun var bare 6 år gammel, og moren mente at oppførselen hennes var upassende og seskuell – så hun disiplinerte henne mer enn gjerne.
John fikk seg også noen slag, men det var alltid Lisa som fikk de hardeste smellene. Med årene ble mishandlingen verre og verre, og til slutt ble det så ille at Lisa ikke engang klarte å delta i gymnastikken på skolen. Hun våget ikke å kle av seg foran klassekameratene, fordi hun var underernært og hadde blåmerker over hele kroppen.
Saksbehandleren fra barnevernet ringte en gang i blant, men siden moren ga uttrykk for at alt var greit, ble det aldri noen hjemmebesøk. Og mishandlingen fortsatte.
Til slutt hadde det eskalert så mye at Lisa måtte tåle å bli slått med stålrør, hammer og andre gjenstander. I tillegg brukte moren Lisas kropp som lerret, og skrev stygge ord på henne.
Det kunne være ord som hore, ludder, incest og misfoster.
Lisa var mager, og ble bare tynnere og tynnere. Broren prøvde å snike litt mat til henne, men når foreldrene tok ham på fersken, fikk også han gjennomgå.
En dag slo moren Lisa så hardt at hun fikk flere brudd i hånden. Og det var etter at moren dro på sykehuset for å sjekke hånden at sykehuspersonalet begynte å fatte mistanke.
To uker senere kom barnevernet på et hjemmebesøk. Først så de bare John, som var godt stelt og velkledd. Men de så på ham at noe ikke stemte. Når de spurte ham om hvor søsteren hans var, ristet han bare på hodet.
Etter en stund dro barnevernsarbeiderne. Men det tok ikke lang tid før de kom tilbake – denne gangen med politiet med seg.
De begynte å gjennomsøke familiens falleferdige og skitne hus. Til slutt fant de et skap – og da de åpnet skapet fikk de se et syn som de aldri kommer til å glemme.
I skapet, som stinket av urin og avføring, fant de Lisa. Hun var så avmagret at hun knapt kunne reise seg.
De fraktet Lisa til sykehuset med en gang, hvor flere leger jobbet for å holde henne i live. Men Lisas kropp hadde gitt opp.
Hun verken snakket eller ga uttrykk for noen følelser. Etter å ha ligget urørlig i sykehusssengen i 3 dager, døde hun – bare 9 år gammel.
Etter at politiet ransaket familiens hus grundig, fant de en sammenkrøllet lapp under Lisas pute.
«Hva har jeg gjort feil? Alt jeg noensinne ønsket var at mamma og pappa skulle elske meg. Som foreldrene til klassekameratene mine elsket dem. Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri dør. Jeg har prøvd å alltid være snill, og gjøre akkurat som jeg får beskjed om. Men jeg er alltid en skam, uansett. Og slik som meg er det ikke verdt å leve…» stod det på lappen.
Lisas foreldre ble dømt til lange fengeselsstraffer, og John ble flyttet til en god familie. En familie som elsker ham og gir ham alt han trenger.
Alle barn fortjener å bli elsket. Likevel skjer det hele tiden at barn blir utsatt for de mest utenkelige ting, i sine egne hjem. Man skal føle seg trygg og elsket hjemme – ikke redd, engstelig og uønsket.
Barn trenger kjærlighet, hengivenhet og nærhet. Noe så lite som en klem kan bety så mye mer enn vi klarer å forestille oss.