18-åringen døde i en bilulykke. Nå skriver sykepleieren et ærlig brev for å forklare seg!

8912

Å jobbe i helsevesenet kan være noe av det mest stressende som finnes. Alle har hørt om de lange skiftene og lave lønningene – men har du noen gang tenkt over følelsene som er involvert?

En anonym sykepleier delte et åpent og ærlig brev på nettstedet Reddit, som tok for seg hvor utfordrende disse følelsene kan være. Brevet heter «Et åpent brev til foreldrene hvis datter jeg erklærte død i morges»

«Dere var helt knust. Totalt sjokkert. Datteren deres kom til akutten i morges. Det gikk ikke an å få kontakt med henne. Hun var allerede tapt da hun kom inn, men fordi hun var bare 18 år, ønsket vi å prøve likevel. Vi jobbet hardt i over 45 minutter.



Alle i rommet visste at det var umulig å komme seg etter et slikt kraniebrudd, men vi prøvde likevel.

Vi fortalte ikke dette til dere, men vi blåste håret hennes tørt, slik at dere ikke skulle se hvor alvorlig skaden egentlig var. Ingen foreldre skal behøve å se sitt barn slik.

Jeg måtte stå ved siden av legen som skulle fortelle hva som hadde skjedd på best mulig måte. Rettelse: Det finnes ingen «best mulig måte». Det er utmattende, fryktelig og forferdelig. Det er en person mindre i verden nå.

Nei, hun led sannsynligvis ikke. Bilulykken skjedde så fort at de ikke engang rakk å blunke før det var over. En, deres datter, fikk alvorlige skader. De to andre jentene fikk mindre alvorlige skader, som brukne ribbein og blåmerker.

Dere falt ned på det skitne sykehusgulvet uten å bry dere om alle bakteriene der. Hele verden deres falt sammen. Dere ble knust. Og jeg sto der med et dystert ansiktsuttrykk og hendene foldet foran meg. Dere klemte hverandre. Dere skrek. Dere gråt.»

«Jeg rørte meg ikke. Jeg tilbød all den hjelpen jeg kunne gi. Dere avslo og klemte hverandre enda hardere. Jeg sto klønete ved siden av dere. Jeg ga dere et lommetørkle. Et glass vann. Jeg sto som en ensom støtte for dere.

Jeg fungerte som en sympatisk støttespiller som forsøkte å trøste dere gjennom livets vanskeligste stund. Jeg nikket, ristet på hodet, og strøk dere forsiktig på ryggen.

Til slutt måtte jeg forlate dere. Flere familier hadde kommet – kanskje for å gå den samme skjebnen i møte.

Det dere ikke vet, er at jeg også er helt knust.

Jeg gråt hele veien hjem. Jeg fant datteren deres på Facebook. Hun var veldig vakker. Hun hadde nettopp fullført videregående. Hun hadde hele livet og verden foran sine føtter. Det er ikke rettferdig.»

«Jeg slo i rattet av sinne når jeg parkerte i oppkjørselen min. Jeg kastet jakken min tvers over kjøkkenet. Jeg kollapset på gulvet, akkurat som dere gjorde tidligere samme dag – og gråt.

Selv om jeg er for ung til å ha barn i den alderen, så har jeg en lillebror som er 18 år gammel. Han gjør nøyaktig de samme tingene datteren deres gjorde: kjører rundt i gatene med vennene sine sent på kvelden. Det kunne fort ha vært han som lå der ved den lyktestolpen i veikanten.

Jeg blir enda mer trist for at dere aldri kommer til å få vite dette. Men helt ærlig, er det nok best på den måten. Men jeg vet. Forhåpentligvis vet datteren deres også. Jeg kjente henne ikke, men jeg sørger over henne likevel.

Vi sykepleiere viser det ikke, men vi bryr oss likevel. Hver dag, hele tiden.»

Dette brevet åpner virkelig øynene våre for hvor tung jobben deres egentlig er. Alle må jobbe sammen for å ta vare på hverandre.

Del dette brevet hvis du er enig, og for å hylle alle sykepleiere og leger der ute!