4-åringen kalte den fremmede enkemannen for «gammel». Reaksjonen hans overrasket moren!

11050

På Norah Woods fjerde bursdag, kalte hun en eldre fremmed mann for «gammel». Mannen så ganske morsk ut, men før Tara, Norahs mor, rakk å reagere, vendte han seg mot den lille jenta.

Og svaret hans overrasket både Tara og de andre kundene i butikken de var i.

Mannens svar var begynnelsen på et livslangt vennskap, og etter at Tara delte historien på Facebook, spredte den seg som ild i tørt gress.



Slik beskriver hun hendelsen:

«Dagen før min datter Norahs fjerde bursdag, forutså hun en bemerkelsesverdig hendelse.

Jeg hadde nettopp hentet henne i barnehagen da hun ba meg om å være oppmerksom på en eldre person som gikk over parkeringsplassen i sneglefart.

Hun fortsatte med å forklare at hun har en svakhet for gamle mennesker: ‘Jeg liker gamle folk for de går sakte, og de har myk hud som meg. De vil alle dø snart, så jeg skal elske dem alle før de dør.’

Jada, det ble visst litt dystert på slutten der, men hun hadde hjertet på rett sted.

Neste dag, på fødselsdagen hennes, spurte hun på vei hjem fra barnehagen om vi kunne stoppe på matbutikken og kjøpe bursdagsmuffins til henne og hennes seks søsken, som de kunne spise etter middagen.

Og hvordan kan man si nei til bursdagsbarnet?

Jeg satte Norah og hennes yngre søster i en av de handlevognene som ser ut som en bil, og satte kursen mot bakeriavdelingen. Etter at vi hadde funnet muffinsene, stoppet vi ved en salgshylle som fanget oppmerksomheten min.

Mens jeg var opptatt med å plukke med meg noen glass med dressing, stilte Norah seg opp i vogna, vinket og ropte: ‘Hei gamle mann! Jeg har bursdag i dag!’

Mannen var ganske gammel, med et stivt ansiktsuttrykk og bustete øyenbryn. Men før jeg rakk å be Norah om å ikke kalle ham gammel, stoppet han og snudde seg mot henne.

«Hvis han ble fornærmet av barnet mitt som ikke har filter, viste han det i allefall ikke. Ansiktsuttrykket hans myknet, og han svarte: ‘Hei unge dame! Og hvor gammel blir du i dag?’

De snakket i noen minutter, han gratulerte henne med dagen, og vi gikk hver vår vei.

Noen minutter senere snudde Norah seg mot meg og hvisket: ‘Kan jeg ta en bilde med den gamle mannen til bursdagen min?’

Det var det søteste jeg noensinne har hørt, og selv om vi ikke visste om han ville gå med på det, sa jeg at vi absolutt skulle spørre ham.

Vi fant mannen noen rader bort, og gikk bort til ham.

‘Unnskyld, dette er Norah og hun vil gjerne høre om du er villig til å ta et bilde sammen med henne?’

Ansiktet hans gikk raskt fra forvirret til overlykkelig. Han tok et skritt bak, lente seg mot handlevogna, la hånden på brystet, og spurte: ‘Et bilde? Med meg?’

‘Ja, det er bursdagen min!’ svarte Norah.

Så han gikk med på det. Jeg tok frem telefonen min, og de poserte sammen. Hun la den myke hånden sin på toppen av den gamle mannens myke hånd. Han stirret målløst på henne med glitrende øyne, mens hun studerte hånden hans med de tynne blodårene og magre knokler.

Hun kysset ham på hånden, også på kinnet. Han smeltet. Jeg spurte om navnet hans, og han sa vi kunne kalle ham Dan.

Vi sto i veien for andre kunder, men de brydde seg ikke. Det var et magisk øyeblikk, og alle kunne føle deg. Selv la ikke Norah og Dan merke til at de snakket sammen som gamle venner.

Etter noen minutter takket jeg Dan for tiden. Øynene hans ble fylt med tårer, og han sa:

‘Nei, takk skal DERE ha. Dette har vært den beste dagen jeg har hatt på lenge. Du har gjort meg så glad, Norah!’

De klemte igjen, og vi gikk derfra. Norah så etter ham helt til han var ute av syne.

Jeg lyver hvis jeg sier at jeg var på kanten til å gråte etter dette møtet.

Jeg ble så sjarmert, og tenkte at leserne på Facebook ville sette pris på historien. Jeg publiserte historien og bildet av dem.

Senere den samme kvelden, fikk jeg en melding fra en leser – som kjente Dan.

Hans kone Mary hadde gått bort i mars, og han hadde vært alene siden den gang. Leseren ville at jeg skulle vite at hun var sikker på at Dan ble rørt av den lille jenta, at han trengte det, og sannsynligvis aldri kommer til å glemme det.

Jeg ba om telefonnummeret hans, og ringte ham noen dager senere.

Vi besøkte Dan i det koselige hjemmet hans. Han hadde klipt seg, barbert seg, og var iført dressbukse og finsko. Han så 10 år yngre ut. Han hadde satt ut et barnebord med ark og tegnestifter til Norah. Han spurte om hun ville tegne noen bilder som han kunne henge opp på kjøleskapet. Det gikk hun gladelig med på, og satte i gang arbeidet.

Vi tilbrakte nesten tre timer sammen med Dan den dagen. Han var tålmodig og snill med min snakkesalige energibunt av en datter. Han tørket ketchup fra kinnet hennes, og lot henne spise kyllignuggetene sine.

Mens vi gikk mot ytterdøra på vei hjem, tok han frem en lommekniv og skar av en rød rose som blomstret på verandaen. Han brukte 10 minutter på å kutte av alle tornene fra stilken, før han ga den til sin nye venn. Rosen, som nå er tørr en kvist, har hun fortsatt i en pose under puten sin.

Norah spør om Dan hver eneste dag. Hun er bekymret for ham. Hun lurer på om han er ensom, kald eller om han har ost på smørbrødene sine. Hun vil at han skal ha det bra. Hun vil at han skal føle seg elsket.

Dan tenkte også på Norah. Etter et nytt besøk, avslørte han at han ikke hadde sovet en hel natt siden kona døde. Men etter det forrige besøket, sov han godt hver natt.

Det gjorde meg målløs, og kinnene mine ble våte av tårer.

Det er 78 år som skiller disse menneskene. Men på en eller annen måte virker det som hjertene og sjelene deres kjente hverandre fra før.

Norah og jeg har lovet å besøke Dan hver uke, om det så er bare i 15 minutter.

Jeg har også invitert han til å feire høsttakkefesten med oss. Han er en del av familien vår nå, enten han liker det eller ikke. Han har blitt absorbert inn i en familie på 9, og akkurat som Norah sier, skal vi elske ham!

Noen ganger kan en samtale med en fremmed person føre til fantastiske ting. Prøv det du også!

Det er ikke rart at denne hjertevarmende historien har tatt internett med storm.

Del den gjerne med vennene dine på Facebook!