Man skal aldri dømme en bok etter forsiden. Det er noe vi alle burde minne oss selv på så ofte vi bare kan.

Rachel Bitmead har ikke hatt det enkelt. Datteren har lidd av hypermobilitet. En muskelsykdom som gjør henne svak og trøtt om hun beveger seg for mye. Derfor blir hennes 5 år gamle datter noen ganger nødt til å bruke en barnevogn.
Men når Rachels datter bruker barnevognen blir familien møtt av fremmede som ser rart på de, mobber og erter familien bak deres rygg.

Nå har hun fått nok – og skriver et kraftfullt brev hun vil at alle skal lese.

«Dette er et åpent brev til alle dere som har sett rart på og dømt min datter de siste dagene – sett på oss, rynket på nesen og hvisket bak oss rygg – ikke tro jeg ikke har hørt dere.

I stedet burde dere komme bort til meg og spørre meg hvorfor hun sitter i barnevognen som hun er «for stor» for.

Grunnen til at min datter sitter i en barnevogn (og ikke ser spesielt glad ut, kan jeg legge til) er fordi av at hun lider av hypermobilitet. Når hun rører på seg mer enn vanlig, eller når det er varmt, får hun vondt i underkroppen. Hennes ben, legger og føtter verker ekstremt mye.

Hun behøver ikke gå spesielt langt uten å være i behov for hjelpemiddel. Til og med når jeg tar henne opp på min rygg, har hun ikke kraften til å holde beina rundt meg. Og, om jeg skal være ærlig, så orker heller ikke min rygg å bære henne rundt så alt for lenge.
Hun tar smertestillende medisin og anti-inflammasjon medisiner for å hjelpe henne til hun kjenner seg bedre.

[adsense2]

Hun behøver ikke alltid barnevognen.
Hun har til og med vært uten den det seneste året, men på vår ferie gikk hun alt for mye og overanstrengte seg.
Jeg tenkte aldri på å ta den med når vi reise. Jeg ønsker jeg hadde gjort det, ettersom stakkars Herr B ble nødt til å bære henne rundt nesten hele tiden.

Når vi var ute på byen, tok jeg meg selv i å prate for høyt med Frøken M om hennes tilstand. Jeg spurte henne: «Hvordan kjennes beina dine? Har medisinen hjulpet noe? Forhåpentligvis kan du gå selv snart.»
Jeg gjør dette for å vise tydelig til fremmede hvorfor min datter bruker barnevogn. Og jeg er lei av det.

Så, neste gang du ser et barn i en barnevogn og tenker hun eller han er «for gammel» til å gjøre det, døm ikke eller ante ikke at foreldrene eller barnet gjør det av ren lathet. Hviske ikke bak deres rygg og rynk ikke på nesen av dem.

For det første, et barn som sitter i en barnevogn er ingen andres ansvar, og for det andre, barnet kan faktisk ha en grunn til å bruke den.

Fra en mor som er lei av at hennes datter for tiden ikke kan gå uten at det gjør vondt.»

Vi er alle ulike, og det er ulikheter som gjør oss unike. Morens kraftfulle brev er en viktig påminnelse om å aldri dømme en bok etter omslaget – og jeg håper at flere kan få mulighet til å lese det. DEL gjerne dette videre om du og synes flere burde lese teksten!