Sykepleieren holder den døde babyen. Men sannheten bak bildet rører tusenvis til tårer.

3949

Sykepleiere er en yrkesgruppe som ikke alltid får den oppmerksomheten som de fortjener. De sliter hardt hver dag for at vi skal ha det bra og beholde helsen, ofte i lange skift som tar på og går utover dem selv.

Brittany Denise er en av alle sykepleiere i verden som legger hjerte og sjel i å ta seg av andre og teksten hennes på Facebook, som handler om det aller vanskeligste, gir nå en hel verden tårer i øynene. 

Les den rørende teksten hennes her, og del den videre hvis du også vil hylle alle sykepleiere for den fantastiske jobben de gjør!



De aller fleste vet at jeg jobber som sykepleier! Jeg jobber på intensivavdelingen med for tidlig fødte og syke nyfødte barn. Mange mennesker tror at dette innebærer å mate og kose med babyer og av og til kan jeg gjøre det også 🙂 Men jobben innebærer så mye mer.

Jeg tar vare på barn som blir født så mange måneder for tidlig at de ikke kan overleve uten moderne medisin. Jeg setter på utstyr som viser hvordan hjertet slår og hvordan barnets pust og oksygenmetning fungerer.

Jeg tar vurderinger, passer på dem, og ordner med medisiner.

Jeg lærer nye pappaer hvordan de skifter bleie på babyen for første gang.

Jeg legger barnet på morens bryst for første gang (ofte med mange ledninger og rør), når hun ikke har fått holde babyen sin på mange uker.

Jeg trøster mammaen når hun ser hvordan det lille skjøre barnet hennes går igjennom flere medisinske prosedyrer enn noen kan forestille seg.

Jeg feirer sammen med foreldrene etter hvert fremsteg: hver gang en ledning fjernes, hvert gram som barnet legger på seg.

Jeg blir glad på foreldrenes vegne når de kan ta med seg barnet sitt hjem, etter å ha tilbragt måneder innenfor barnesykehusets fire vegger.

Jeg får se mirakler. Jeg er vitne til hvordan livet kommer tilbake og hvordan det kan slå alle uoverkommelige odds. Men av og til blir det ikke sånn…

Jeg er med på å gjenopplive barn når hjertet deres stopper og når de små kroppene deres ikke orker å kjempe lenger.

Jeg forbanner meg selv når jeg tenker på hvordan vi kunne ha gjort ting bedre eller annerledes, når alle alternativ er ute.

Jeg gir det søte lille livet til foreldrene når de tar sitt siste åndedrag, når vitenskapen og alle medisiner i verden ikke lenger strekker til.

Jeg gir barnet medisin, så de ikke skal føle smerte de siste timene på denne jorden.

Jeg hjelper familier med å spare på minner, som foreldrene kan ta med seg hjem.

Jeg deler minner med familiene, og vi ler og gråter sammen. Barneavdelingen blir hjemmet deres.

Jeg klemmer foreldrene når de forlater barnets rom for siste gang, og håper at mine ord kan gi dem litt trøst.

Av og til gråter jeg i bilen på vei hjem, i dusjen eller når jeg prøver å sove.

Jeg får støtte fra mine medarbeidere. Alle disse andre sykepleierne som jeg er velsignet å få jobbe sammen med. Jeg støtter meg til dem for å få mer kunnskap, visdom og støtte.

Ja, det er min ”jobb” å være sykepleier. Men det viser seg gang på gang at det innebærer å være så mye mer enn det.

 

 

sykepleier

*** Bildet er delt med mammaens tillatelse, for å vise hvor mye han kjempet. Dette bildet ble tatt etter at han forlot oss her på jorden, og det var en velsignelse å få være der sammen med han i den stunden. Jeg vet at alle andre sykepleiere på avdelingen som tok vare på ham følte det på samme måte. Bildet er tatt av Ashley Trainer-Smas 😊❤️

Del gjerne videre om du vil hylle alle våre sykepleiere!