Babyen gråter helt til den ikke orker lenger. Hvorfor foreldrene ikke griper inn får deg til å tenke!

8163

De fleste unge foreldre kjenner til problemet: Hvordan kan man på best mulig måte få babyen til å sove alene om natten? En vanlig metode er å gradvis venne babyen til det, og ikke ta den med på foreldrene soverom.

En mor fra USA synes ikke noe om den gradvise tilvenningen. På bloggen sin har hun prøvd å beskrive babyens følelser, sett fra babyens synspunkt.

«Kjære mamma,

Jeg er forvirret.

Jeg var vant til å sovne mykt i dine armer. Hver natt lå jeg tett inntil deg. Nærme nok til å høre hjertet til slå. Nærme nok til å kjenne den nydelige duften din. Jeg så inn i det vakre ansiktet ditt mens jeg sovnet godt og trygt i dine kjære armer. Når jeg våknet fordi magen min rumlet, eller beina mine var kalde, tok du hånd om meg med en gang, og jeg sovnet fort igjen.

Men denne uken var det annerledes.

Hver natt denne uken skjedde det samme. Du la meg til i krybben min, ga meg et nattakyss, skrudde av lyset, og gikk din vei. Først var jeg forvirret, og lurte på hvor det ble av deg. Jeg ble fort redd, og ropte etter deg. Jeg ropte og ropte etter dag, mamma, men du kom bare ikke! Jeg var så trist, manna. Jeg trengte deg så sårt. Jeg har aldri følte slike følelser Hvor ble det av deg?

Til slutt kom du tilbake! Åh, så glad og lettet jeg ble. Jeg trodde du hadde forlatt meg for evig. Jeg strakk ut armene mine etter deg, men du ville ikke løfte meg. Du så meg ikke engang i øynene. Med de myke, varme armene dine la du meg til i sengen igjen, og sa «shhh, nå er det natt.», og gikk din vei igjen.

Dette skjedde om og om igjen. Jeg ropte etter deg, og hver gang kom du etter en stund, men du ville ikke holde meg i armene.

Etter at jeg hadde ropt en stund, måtte jeg slutte. Halsen min ble sår. Hodet mitt verket, og den lille magen min rumlet.Men verst av alt, jeg hadde vondt i hjertet. Jeg kunne ikke forstå hvorfor du ikke ville være med meg.

Etter noen slike netter, som føltes som en evighet, ga jeg opp. Du kom ikke når jeg ropte, og når du til slutt kom likevel, ville du ikke engang løfte meg opp. Den skjelvende, hulkende kroppen min taklet ikke mer. Gråtingen var for vond til å fortsette med.

Jeg forstå bare ikke, mamma. På dagtid, hvis jeg faller og slår hodet mitt, løfter du meg opp med engang og gir meg et kyss. Når jeg er sulten, gir du meg mat. Når jeg krabber bort til deg for å kose, leser du tankene mine og plukker meg opp med det samme. Når jeg trenger deg, er du der for meg.

Men om natten, når det er mørkt og stille, og marerittene mine lager skumle skygger på veggene, da forsvinner du. Jeg forstår at du er sliten, mamma. Men jeg elsker deg så mye. Jeg vil bare være med deg.

Nå er jeg stille om natten. Men jeg savner deg fortsatt.»

Dette blogginnlegget har blitt lest og delt hundrevis av ganger, og skapt heftige diskusjoner. Ikke alle er enige med den.

Hva mener du er den beste måten å lære barna å sove alene på?

Del gjerne artikkelen med vennene dine på Facebook!