Advarsel: Denne artikkelen inneholder bilder som kan virke støtende på enkelte.
Den 26 april 1986 kom den skremmende beskjeden som rystet verden: I et kjernekraftverk i Tsjernobyl nær den ukrainske byen Pripjat – da en del av Sovjetunionen – hadde det oppstått en katastrofal atomulykke.
Blant de første internasjonale frivillige som tilbød hjelp og støtte for de berørte av ulykken var den da 31 år gamle irske Adi Roche. På den tiden arbeidet hun for den irske grenen av kampanjen for kjernefysisk nedrustning.
Men det var langt ifra lett for internasjonale hjelpearbeidere å gjøre sitt arbeid i felten. Selv i denne krisetiden var den sovjetiske regjeringen svært skeptiske til utlendinger, og nektet å gi dem kritisk informasjon. Bare et par dager etter ulykken sier de at situasjonen er under kontroll, og resten av verden kunne ikke gjøre så mye annet enn å tro dem.
Men fem år senere, når ulykken var nesten glemt, fikk Adi en faks med en beskjed hun aldri hadde forventet.
Beskjeden var ikke bare til kampanjen for kjernefysisk nedrustning, men til alle hjelpeorganisasjoner rundt om i verden. Den første linjen viste viktigheten av beskjeden: «SOS. For Guds skyld, hjelp oss få barna ut herfra!»
Faksen var skrevet av en gruppe ukrainske og hviterussiske leger som desperat prøve å rette verdens oppmerksomhet mot tusener av barn som led av effektene av strålingen.
Adi og flere av hennes kolleger satte øyeblikkelig kursen mot Ukraina for å få bedre oversikt over situasjonen. Det de oppdager rystet dem inn til margen. På grunn av strålingen hadde tusenvis av barn blitt født med svært alvorlige helseproblemer. Mange av dem led av et livstruende hjerteproblem, som senere ble kjent i regionen som «Tjernobyl-hjerte».
Foreldrene var overveldet over situasjonen og å passe på barn som hadde så alvorlige funksjonshemminger. Mange av dem ble derfor etterlatt i statens varetekt, i håp om at de kunne bli bedre ivaretatt. Adi og hennes kolleger oppdaget totalt 300 barnehjem med tusenvis av såkalte «Tsjernobyl barn». Men barnehjemmene manglet personalet, penger, mat og medisiner. Og på grunn av at de lå i nærheten av katastrofeområdet var strålingsnivået fremdeles svært høyt.
Adi ble så forskrekket av synet at hun øyeblikkelig bestemte seg for å ta affære. Hun satte opp et kontor i sitt eget hus og organiserte turer for Tsjernobyl-barn som kunne hjelpe dem på bedringens vei ved hjelp av irske familier. Det samme året grunnla hun også «Chernobyl Children International», en organisasjon som skulle hjelpe disse trengende barna.
Siden den gang har organisasjonen vokst enormt. 10 000 frivillige ble registrert i Irland alene, og over 22 000 barn ble brakt til landet for å få medisinsk behandling. Chernobyl Children International har allerede hjulpet over én million barn de siste 25 årene.
Et annet mål organisasjonen hadde var å forvandle de slitte barnehjemmene i området til moderne medisinske bygg, slik at barna kunne få god nok behandling.
Selv i dag blir barn i Tsjernobyl født med genetiske problemer som følge av strålingen.
Sist år ble Adi Roche invitert til markeringen av at det var 30 år siden katastrofen fant sted, for å holde en tale for FNs generalforsamling i New York.
«Tsjernobyl er enda ikke i fortiden. Tsjernobyl varer for alltid,» sier Adi. «Konsekvensene av denne katastrofen kan ikke bli reversert. Den radioaktive strålingen vil alltid være synlig på jorden. Og fortsatt lider millioner av mennesker av denne dødelige arven.»
I slutten av talen sin oppfordret hun forsamlingen til å utnevne 26 april til en minnedag for Tsjernobyl.
Se videoen nedenfor, og DEL denne historien med alle du kjenner på Facebook! Denne hendelsen må ALDRI bli glemt.