Hver dag dør tusenvis av mennesker på sykehjem. Mange av dem venter i ensomhet og lengter etter et besøk eller i det minste en telefon fra sine slektninger. Dessverre er mange mennesker i dag så opptatt at de ikke lenger kan opprettholde den kontakten med sine slektninger som de ønsker. På slutten av livet er det mange eldre som lever et liv i ensomhet. De dør triste, bitre og skuffet.
Det var tilfellet til denne kvinnen. Pleierne mente at den gamle kvinnen var helt senil og bare ventet på døden. Av og til ble det hvisket ufine kommentarer om henne, men kvinnen var fullstendig klar over det. Etter hennes død fant pleierne et brev i skuffen hennes som endret alt.
«Kjære pleiere; hva ser dere når dere ser på meg?
En gammel dame, ikke altfor smart og med merkelige vaner.
Som med drømmende øyne stirrer inn i intetheten.
En gammel dame som spytter ut maten og ikke svarer når du sier:
«Vær så snill, smak på det i hvertfall. »
En gammel dame som dere tror ikke legger merke til hva som skjer rundt seg.
Som stadig mister både sko og hansker.
En gammel dame som er sta, men som til slutt går med på å bli badet og matet.
Som bare lar dagene gå forbi.
Er det det du ser? Hvis ja, så les nøye.
Fordi det du ser er ikke meg.
Jeg skal fortelle deg hvem jeg er.
Jeg er en 10 år gammel jente med en far og en mor,
med brødre og søstre som elsker hverandre.
Jeg er en 16 år gammel jente med vinger,
som drømmer om å finne sin sanne kjærlighet.
Jeg er en brud, 20 år gammel, som skal gi et løfte
som vil vare hele livet mitt.
Nå er jeg 30 år gammel. Jeg har mine egne barn, som trenger meg.
Jeg har et trygt og lykkelig hjem.
Jeg er en 40 år gammel kvinne. Barna bokser fort,
og de binder familien sammen.
Når jeg er 50 år, barna har flyttet hjemmefra,
men jeg er fornøyd med livet med mannen min.
Jeg er 60 år og har fått barnebarn på fanget, og har
igjen alle mine kjære rundt meg.
Mørke skyer kommer over meg når mannen min dør.
Når jeg tenker på fremtiden, ser jeg bare skrekk foran meg.
Mine barn er borte, de fikk sine egne barn.
Jeg tenker på alle de siste årene, og hvor mye jeg elsket.
Jeg er nå en gammel kvinne – naturen er nådeløs.
Alder er en ingen spøk, jeg isolerer meg, kroppen er sliten
og skjønnheten er borte.
Der hjertet en gang var, er det nå en tung stein.
Men til tross for alt, så lever jeg fortsatt,
men jeg er alltid overveldet av sterke følelser.
Jeg husker glade og triste dager. I hodet mitt reiser jeg tilbake for å elske og leve på nytt.
Jeg tenker på alle de årene som gikk så altfor fort.
Men jeg aksepterer at ingenting kan vare evig.
Så åpne opp øynene deres og se!
For jeg er ikke bare en skrøpelig gammel dame! »
[adsense2]
Disse ordene viser at bak hvert ansikt er det en personlig historie. Alle eldre har et liv fullt av oppturer og nedturer bak seg. De er så mye mer enn det vi ser ved første øyekast. De fortjener respekt og oppmerksomhet. Fordi en dag kommer alle til å havne i denne situasjonen.