Mannen med Alzheimers venter på søppelmannen. Så dokumenterer datteren det rørende øyeblikket!

1779

For tobarnsmoren Julie Bick, var kvalitetstid med sine elskede foreldre det beste som fantes. Hun hadde et nært og kjært forhold til foreldrene sine gjennom oppveksten, som fortsatte i voksen alder.

Dessverre gikk moren bort uventet, og etterlot Julie i dyp sorg. Men det førte til at hun begynte å tilbringe enda mer tid med faren.

Men bare ett år senere inntraff tragedien igjen, når faren ble diagnostisert med Alzheimers. Alt forandret seg, og Julie bestemte seg for å flytte inn i farens hus for å hjelpe ham.



«Det var noe jeg virkelig ikke var forberedt på. Men jeg sa til meg selv at uansett hva som skjer, så skal jeg alltid være der for pappa.» forteller hun.

Julie og barna hennes ble derfor omsorgspersonellet til Julies far.

«Pappa ble så glad for dette.» sier Julie.

«Han er morsom og kjær mann som kommer godt overens med alle han kommer i kontakt med.»

Julie jobbet hardt for å sjonglere jobbene som mor, datter, sykepleier og forsørger, samtidig som hun prøvde å ha litt tid til overs for seg selv. Det var en vanskelig kabal som krevde mye energi. Og Julies far la etterhvert merke til at det var en stor påkjenning for henne…

Etter å ha lært av personer som lider av Alzheimers har godt av å følge faste rutiner, satte Julie opp en timeplan for faren.

Hver mandag skulle han få besøk av søppelmannen Harold, en vennlig mann som gjorde alt han kunne for å tjene samfunnet.

«Hvis vi ikke får med oss at Harold kommer, går han de ekstra meterne opp til garasjen vår hvor søppelbøttene står. Jeg har også hørt naboer si at han til og med kommer og banker på døren hvis man har glemt å sette ut søppla.» forteller Julie.

En dag spurte Julies far om hun kunne ta med en stol ute, slik at han kunne sitte med Harold når han kom.

«I det vi gikk mot enden av gårdsplassen, stoppet pappa meg og sa;

‘Harold er min venn. Han er religiøs, og det hadde vært fint om vi kunne få et øyeblikk til å be for deg.’ 

Jeg satte fra meg stolen og trakk meg tilbake til verandaen – med tårer i øynene.»

«Jeg husker at jeg sa til meg selv: uansett hvilken sykdom pappa har, så kommer hans kjærlighet til meg aldri til å forsvinne. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde tårene tilbake – men når jeg så Harold på kne sammen med faren min, klarte jeg ikke å holde meg.» forteller Julie.

«Det er så mye fint i denne verden, og alt starter med små, enkle gjerninger. Takk for at du er så god Harold. Jeg vil aldri glemme dette øyeblikket!»

For en fantastisk gest av både Harold og Julies far.

Del gjerne den rørende historien med vennene dine på Facebook!