Mannen forlater kona og de seks barna. Så oppdager hun noe i bilen som får tårene til å trille!

2271

Denne historien tilhører en kvinne – en småbarnsmor – som i løpet av noen få måneder i 1960 gjennomgikk sitt livs tøffeste periode. Men hun fikk også oppleve en enorm nestekjærlighet og en medmenneskelighet hun ikke ante eksisterte.

Hun forteller:

En gang utpå høsten 1960 våknet jeg opp alene i sengen. Mannen min hadde stukket av uten å si et ord. Han la seg en kveld, morgenen etter var han borte. Jeg ble sittende igjen med seks sultne barn og èn dollar i lommen.

Guttene var mellom tre måneder og syv år gamle, søsteren deres var fire. 



På en måte var det kanskje like greit at han dro. Han var ingen god far, ei heller noe særlig til ektemann, men han hadde fast inntekt, og det var han som forsørget oss.

Nå ble det opp til meg å skaffe mat og klær og alt annet jeg og barna mine måtte behøve. Så jeg pyntet opp ungene, tok på meg min fineste kjole og kjørte rundt for å lete etter arbeid. 

Jeg besøkte hver eneste fabrikk, butikk og restaurant i byen, men uten hell. Det var ingen ledige jobber. Ingen ville ansette meg.

Det siste stedet jeg forsøkte var et gatekjøkken litt utenfor byen som het «Big Wheel». Stedet ble drevet av en eldre dame som alle bare kalte for «bestemor». Hun myste mistenksomt ut av vinduet da jeg kjørte inn på parkeringsplassen.

Det viste seg at hun trengte noen til å ta nattskiftet – fra elleve om kvelden til syv om morgenen. Hun betalte fem dollar og 40 cent for timen (ca. 45 kroner), men jeg måtte starte med det samme.

Jeg ilte derfor hjem, fikk nabojenta til å passe ungene og kjørte tilbake for å begynne på skiftet mitt. 

Da jeg kom hjem morgenen etter vekket jeg opp barna og betalte barnevakten omtrent halvparten av det jeg hadde tjent den natten, men jeg var likevel takknemlig.

Etterhvert som vinteren nærmet seg gikk strømprisene opp. Vi levde konstant på smertegrensen, og som ikke det var nok: dekkene på bilen var begynt å bli veldig slitte. Jeg måtte fylle luft både før og etter jobb. 

En mørk og hustrig morgen jeg var på vei ut på parkeringsplassen etter endt skift, oppdaget jeg noe merkverdig. Noen hadde lagt fire splitter nye dekk i baksetet! Det var ingen lapp, ikke noe som kunne avsløre hvem de var fra, bare fire nye dekk.

«Finnes det virkelig engler?» tenkte jeg for meg selv.

Jeg fikk den lokale bensinstasjonen til å bytte dekkene for meg. I gjengjeld skulle jeg vaske bestyrerens kontor. Jeg husker at det tok meg mye lenger tid å vaske gulvet enn det tok dem å bytte dekkene.

På den tiden jobbet jeg seks netter i uken, men vi hadde det likevel veldig trangt. Julen nærmet seg og jeg gruet meg fordi jeg ikke hadde penger til gaver – eller noe annet for den saks skyld. Jeg fant et spann med rødmaling og bestemt meg for å reparere og male om de gamle lekene for så å gjenninføre dem som nye presanger.

Ungene trengte dessuten nye klær. Jeg forsøkte å reparere de slitte «fillene», men det tok ikke lang tid før de var i en slik stand at de umulig lot seg reparere.

Jeg arbeidet julenatten. Stamgjestene satt der, som de pleide, og drakk kaffe. Det var lastebilsjåførene Leif, Frank og Jim, og politimannen Joe. Noen musikkere stakk også innom. Jeg tror de hadde hatt en spillejobb et sted, og kom til «Big Wheel» for å spille flipperspill.

Da jeg gikk av skiftet klokken syv på første juledag så jeg at noen hadde vært i bilen min. Etterhvert som jeg kom nærmere oppdaget jeg at det lå flere esker i baksetet. Den første esken var full av olabukser i ulike størelser. I en annen lå det skjorter og gensere. 

Jeg åpnet flere. Det var kaker, nøtter og frukt; en stor juleskinke og mye annen deilig julemat. Det var også en hel pappeske full av rengjøringsmiddel.

Så åpnet jeg den siste esken. I den lå det fem leketøysbiler og en nydelig liten dokke…

Tårene kom mens jeg kjørte hjem den morgenen. Gatene var tomme, solen skinte; jeg glemmer det aldri. Dere skulle sett ansiktene til barna da de åpnet presangene sine. De lyste opp. Jeg tror aldri jeg har sett dem så lykkelige, verken før eller siden.

Ja, det fantes virkelig engler disse desemberdagene i 1960, og de drakk kaffen sin på «Big Wheel» kafé.

Hun fant aldri ut hvem som hadde lagt eskene i bilen. Personen, eller personene, ga seg ikke til kjenne og saken forble et mysterium i alle disse årene. Kanskje var det virkelig en engel som hadde besøkt henne… Del gjerne historien med vennene dine på Facebook.