Den gamle mannen blir deprimert da kona dør. Men så møter han en 4 år gammel jente!

263

Når du blir eldre vil du oppleve at de rundt deg – venner, søsken, ektefeller – faller fra, og det blir mer og mer ensomt å være den som blir igjen. Slik er livet. Men selv om man har levd et langt liv, betyr ikke det at man er mettet på vennskap og kjærlighet.

Det er kanskje nå – i livets avsluttende fase – at behovet for en vennlig gest, eller bare følelsen av å bli sett, er som størst.

En som kjenner ensomheten godt er 82-år gamle Dan Peterson. Etter å ha mistet Mary – hans livsledsager gjennom mange år – satt Dan hjemme i flere uker og bare stirret ut i luften. Han så ikke lenger noen mening i tilverelsen.

Et møte med en jente på fire år var det som skulle til for å gi Dan livsgnisten tilbake.

Tara Wood er mor sju. Da et av barna, Norah, fyllte fire år gjorde hun noe som forbløffet moren. Tara følte seg pliktig til å dele historien med resten av verden, og nå spres den som ild i tørt gress over hele internettet!

Her er hva hun skrev:

«Dagen før min datter skulle fylle fire år, fortalte hun meg noe bemerkelsesverdig.

Jeg hadde nettopp plukket henne opp i barnehagen da hun gjorde meg oppmerksom på en eldre mann som gikk over parkeringsplassen.

Hun forteller meg at hun har sansen for eldre mennesker: ´Jeg liker gamle folk fordi de går like sakte som det jeg gjør, og så har de like myk hud som meg. De skal dø snart, så jeg skal gi dem all kjærligheten jeg kan mens de ennå lever.´

Det ble kanskje litt rart og dystert på slutten, men jeg likte måten hun tenkte på. Jeg ble overrasket over hvor mye medfølelse og empati hun hadde, og postet derfor det hun sa på facebook da vi kom hjem. På det tidspunktet visste jeg ennå ikke hvor mye av dette hun faktisk mente.

Dagen etter, på fødselsdagen hennes, spurte hun mens vi gikk hjem fra barnehagen om vi ikke kunne stoppe for å kjøpe bursdagskake. Og det kan man jo ikke nekte et bursdagsbarn, så vi dro derfor innom butikken.

Jeg satte Norah og hennes yngre søter i en av de der enorme handlevognene som er formet som en bil, og gikk rett mot kakeavdelingen. Etter at vi hadde plukket med oss kaken, stanset jeg ved en reklameplakat som hadde fanget min interesse.

Mens jeg var opptatt med andre ting så jeg Norah reise seg opp i handlevognen og begynte å rope til en eldre mann: ´Hei gamling! Jeg har bursdag i dag!´»

«Før jeg rakk å hysje på henne hadde han vendt seg mot Norah, og han så ikke ut til å bry seg om å bli kalt gamling. Fjeset hans myknet opp i et smil og han svarte: ´Hallo der, lille dame! Og hvor gammel blir du da?´

De småpratet en stund, og han gratulerte henne med dagen, før vi gikk hver til vårt.

Vi møtte mannen igjen senere, og jeg gikk bort til ham: ´Unnskyld meg? Det her er Norah. Hun lurte på om du hadde lyst til å ta et bilde sammen med henne siden hun har bursdag i dag?´

Mannen så først forvirret ut, men ansiktet lyste snart opp. Han tok et skritt tilbake, støttet seg til handlevognen sin og tok ene hånden på brystet: ´Et bilde? Med meg?´

Norah svarte med en gang: ´Ja!´

Så han stilte seg opp. Jeg tok fram Iphonen min og de poserte sammen. Hun plasserte hånden sin i hans. Han så på henne; det glitret i øynene hans. Jeg spurte hva han het, han svarte at han het Dan.

Norah og Dan pratet som om de hadde kjent hverandre hele livet. Og i magien som oppstod merket vi ikke at det var i ferd med å danne seg en kø bak oss.

Etter noen minutter takket jeg Dan for at han hadde tatt seg tid til å prate med oss og bli tatt bilde av. Han ble blank i øynene: ´Nei, takk skal dere ha! Dette har vært den beste dagen på veldig lenge. Du har gjort meg så glad, Norah!´

De ga hverandre en god klem før vi forlot butikken. Norah fulgte ham med øynene så lenge det lot seg gjøre.

Jeg ville ha løyet om jeg sa at jeg ikke ble rørt av dette. Når sant skal sies ble jeg helt overlumpet av denne hendelsen, og tenkte at også vennene mine på facebook skulle få kjenne litt på den samme følelsen.

Jeg postet historien sammen med et bilde.»

«Senere den kvelden fikk jeg svar fra en lokal følger som kunne fortelle at Dan nettopp hadde mistet kona, og at han har vært ensom siden. Hun ville at jeg skulle vite at han nok hadde satt veldig stor pris på denne gesten.

Jeg spurte om telefonnummeret til Dan og ringte ham noen dager senere.

Vi dro på besøk til Dan, til hans koselige hus – hvor bilder av hans elskede Mary fortsatt prydet veggene. Han hadde barbert bort skjeggstubbene og klipt seg siden forrige møte. Han så ut som om han var blitt 10 år yngre.

Dan hadde funnet fram et barnebord og lagt fram papir og tegnesaker. Han lurte på om Norah kanskje ville lage noen tegninger som han kunne henge på kjøleskapet. Det ville hun veldig gjerne, og begynte straks med å tegne.

Vi tilbrakte nesten tre timer hos Dan.

Nå spør Norah om Dan hver dag. Hun uroer seg for ham – om han føler seg alene eller er kald, og vil at han skal ha det bra, at han ikke skal føle seg ensom.

Dan tenker også på Norah. Han fortalte meg at etter at Mary døde har han ikke klart å sove om nettene, men etter å ha møtt Norah har han igjen fått søvnen tilbake, og nå sover han helle natten.»

«´Norah har gjort meg hel,´ fortalte han meg.

Det gjorde meg målløs.

Det skiller 78 år mellom disse personene. Likevel har de blitt sjelevenner.

Norah og jeg har lovet å møte Dan hver uke – selv om det noen ganger bare er snakk om 15 minutter. Vi kan møtes for en kort prat eller bare en klem eller bare for å stikke innom med litt ost.

Jeg har invitert Dan over for Thanksgiving. Han er en del av familien nå, enten han vil det eller ikke.

Noen ganger kan en samtale med en fremmed føre til nye, vakre opplevelser. Dere burde prøve dere også!»

Var ikke dette en skjønn historie? Del den gjerne med vennene dine på Facebook!