Legene FORBYR plutselig moren å ta hjem sin nyfødte sønn. De påstår hun kommer til drepe ham!

806

Anna Bachur fra Ivatsevichy i Hviterussland har gjennom hele livet måtte kjempe for ting som er helt naturlig for andre. Det begynte rett etter at hun ble født. Bare etter å ha kastet et blikk på datteren bestemte Annas foreldre seg for å gi henne bort for å bli adoptert. Fordi armene og beina hennes ikke hadde utviklet seg ordentlig, og da heller ikke fingrene og håndleddene.

Ingen ville ha den vesle jenta, så Anna tilbrakte hele barndommen sin på barnehjemmet. Og selv om hun visste hvor usannsynlig det var, drømte hun hver dag om at foreldrene skulle komme tilbake å hente henne. Som tenåring rømte hun til og med fra barnehjemmet en dag for å oppsøke foreldrene, men det gav henne bare mer lidelse. Hennes biologiske foreldre ville ikke ha noe med henne å gjøre.

Det var på denne tiden at Anna bestemte seg for å ikke la sin egen lykke være avhengig av noen andre – hun skulle bygge sin egen! Hun arbeider hardt for å bli så selvstendig som mulig, og fullfører til slutt en «eksamen» der hun beviser at hun kan bo alene: Hun lærer seg å bruke en datamaskin, tar opp maling som hobby, og begynner å forme sitt eget liv i henhold til hennes egne verdier og ideer. Årene går og hun føler hun står fast i livet når hun møter en mann som gjør hennes overlykkelig: Anatoli.

Anatoli har selv kommet seg gjennom flere vanskeligheter i livet: Han lider av ettervirkningene av polio, og vet nøyaktig hvordan det er å være «annerledes». De to er ment for hverandre. De to forelsker seg, og gifter seg i 2008. De er utrolig fornøyde med livene sine og tilbringer noen lykkelige år sammen før Anna overrasker Anatoli med en beskjed: Hun er gravid! Men legene knuser gleden deres når de anbefaler at hun øyeblikkelig tar abort. Anna nekter fordi hun vet at verken hennes eller mannens sykdommer er arvelige. Deres sjanse for å få en sunn og velskapt baby er like stor som alle andres.


Gjennom hele svangerskapet prøver legene stadig å overtale Anna til å ta abort, men hun nekter å høre på dem. Hun er altfor glad i barnet hun bærer. Og det viser seg at hun hadde rett: I juli 2015 kommer det en frisk liten gutt til verden – lille Kostia. Anna og Anatoli er i syvende himmel. Men igjen ser lykken ut for å snu for paret, for når de vil ta Kostia med seg hjem sier plutselig legene at de ikke får lov å ta ham med seg.

Anna har alltid sett på seg selv som å ha en sterk personlighet, men nå raser verdenen hennes sammen. Sosialarbeidere og leger prøver å overbevise de nybakte foreldrene at de ikke kommer til å klare å ta vare på den lille gutten på grunn av deres begrensninger. Men mer enn det er de bekymret for at Kostia kan komme til skade hos Anna og Anatoli, og til og med dø. Gutten skal derfor bli levert over til en «vanlig» familie.

«Dere kommer til å miste ham. Dere kommer til å drukne ham ved et uhell. Dere klarer ikke å mate ham ordentlig». Listen er lang. Anna har tatt seg av småbarn gjennom hele sitt opphold på barnehjemmet, og hun kan også klare å ta vare på sin egen sønn. Selv legene kan se at Anna tar godt vare på Kostia på sykehuset, men likevel vil de ikke la henne ta ham med seg hjem.

Anna og Anatoli gjør alt de kan for å bevise at de er gode nok foreldre. De gjennomgår psykologiske og fysiske evnetester. Mange mennesker synes at de ikke burde fått barn, men de har også utrolig mange støttespillere. Til slutt er presset på myndighetene så stor at de ombestemmer seg. Anna og Anatoli får endelig lov til å ta med deres vesle Kostia hjem.

Et og et halvt år etter dette oppstyret har ting roet seg ned. Kostia er nydelig. Han er intelligent og glad, og fyller foreldrene med stolthet hver eneste dag. Av og til kommer sosialarbeidere innom til familien, men det er soleklart nå at foreldrene er mer enn gode nok til å oppfylle foreldrerollen på lik linje med andre.

Hele landet ble påvirket av denne historien, og familien blir gjentatte ganger invitert med på talkshows for å snakke om sine opplevelser.

 

[adsense2]

 

Anna og Anatoli viser ikke bare at man kan ha et godt liv, men også at man kan være gode foreldre uten å passe helt under betegnelsen «normal». Denne familien har kjempet hardt for lykken, og fortjener så absolutt å nyte livet nå!

Del denne sterke historien med venner og familie på Facebook!