Taxisjåføren ringte på døren til den gamle damen. Det han opplevde da forandret ham for ALLTID!

188

Å være taxisjåfør i New York, byen som aldri sover – kan være litt av en opplevelse. Her liker innbyggerne å bli kjørt fra A til B i den berømte gule taxien. Men én dag ble denne taxisjåføren sendt til en spesiell adresse, og det han opplevde var så rørende at han har valgt å dele det med en hel verden:

«Det var noen som bestilte en taxi, og som vanlig tutet jeg når jeg sto utenfor. Men denne gangen kom det ingen. Jeg tutet igjen – men fortsatt ingenting. Dette var den siste turen min den dagen, og det var like før jeg snudde og kjørte hjem. Men så bestemte jeg meg for å ringe på døren. Da hørte jeg en gammel dame som sa: ‘Et lite øyeblikk, vær så snill!’

pic1



Det tok litt tid før hun åpnet døren. Foran meg sto en liten gammel dame i 90-årene. Hun holdt en liten koffert i hånden. Jeg tittet inn i leiligheten. Det så ikke ut som noen hadde bodd der på mange år. Alle møblene var dekket med laken, det hang ingenting på veggene, ingen klokker, ingen malerier eller bilder, ingenting. Men jeg la merke til noe som sto i et hjørne: en eske full av bilder.

pic2

‘Vil du være så snill å bære kofferten min ut til bilen, unge mann?’ spurte den gamle damen. Jeg bar den ut og la den i bagasjerommet. Så gikk jeg tilbake og tok damen i armen og hjalp henne bort til bilen. Hun takket meg for hjelpen. ‘Ingen årsak,’ svarte jeg. ‘Jeg behandler hver passasjer som jeg ville ha behandlet min egen mor.’ Damen smilte og oppga adressen hvor hun skulle, og ba om at jeg ikke kjørte gjennom sentrum. ‘Jeg forklarte at det ville bli en stor omvei.’ Det gjør ingen ting, jeg har ikke dårlig tid, «sa hun: ‘Jeg er på vei til et hospice’.

pic3

Et hospice, tenkte jeg. Det er der mennesker drar for å dø. ‘Jeg har ingen familie’ sa hun lavt. ‘Legene sier at jeg ikke har lenge igjen.’ Jeg skrudde av taksameteret. ‘Hvilken vei skal jeg ta?’ spurte jeg. I de neste to timene bare kjørte vi rundt i byen. Hun viste meg hotellet hvor hun hadde jobbet som resepsjonist. Vi kjørte til forskjellige steder. Hun viste meg huset hvor hun og hennes avdøde ektemann hadde bodd sammen da de var unge. Og så dro vi dit hvor hun alltid var på dans i sine yngre dager.

pic4

En stund satt hun bare stille og så ut av vinduet som et nysgjerrig barn. ‘Jeg er sliten’, sa den gamle damen plutselig. ‘Nå kan vi kjøre dit jeg skal.’ Så vi kjørte til adressen hun hadde gitt meg. Hospicet var mindre enn jeg hadde forestilt meg. To sykepleiere kom ut når jeg stoppet utenfor. De satt henne i en rullestol og bar kofferten til døren. ‘Hvor mye skylder jeg deg for turen?’ spurte hun, mens hun rotet rundt i vesken.

 

 

 

pic5

‘Ingenting,’ sa jeg. ‘Men du må jo tjene til livets opphold, «svarte hun. ‘Det finnes andre passasjerer,’ svarte jeg med et smil og ha henne en klem. Hun ga meg en god klem tilbake og sa: ‘Du har gitt en gammel dame glede på sine siste dager. Tusen takk, ‘sa hun med tårer i øynene. Jeg holdt hånden hennes, sa farvel og kjørte av sted. Jeg begynte å kjøre rundt i byen, og jeg tenkte «Hva hvis jeg ikke hadde ringt på døren hennes og bare kjørt etter at jeg tutet første gang?

pic6

Når jeg tenker tilbake på denne turen, så tror jeg ikke at jeg har gjort noe så viktig før i hele mitt liv. Vi lever hektiske liv og vi tenker alltid på de store tingene som de viktige. Men det er de små øyeblikkene som virkelig teller. Vi bør ta oss mer tid til nettopp disse øyeblikkene i livet. Vi bør være tålmodige, og kanskje slik vil vi innse hva som virkelig betyr noe. »