Familier er fantastiske, men de krever samtidig mye hardt arbeid. Og hvis alt arbeidet faller på et familiemedlem, blir det veldig urettferdig.
Det mener også denne moren. Hun elsker ektemannen og barna sine, men nå har hun et oppgjør å ta med de. I dette ærlig brevet sier hun det akkurat som det er.
«Med dette brevet sier jeg herved opp min jobb i denne familien, inntil det finnes harde bevis for gjensidig respekt og omtanke.
I årevis har det blitt antatt at jeg skal være den som plukker opp sokker, kaste de gamle avisene, flytte skitne kaffekopper fra bordet til oppvaskmaskinen, finne de forsvunne joggebuksene, lete frem fjernkontrollen fra mellom sofaputene, slå av lys, slå på oppvaskmaskin, levere gjenglemte på skolen, bytte bytte dorull.
Men denne helgen nådde jeg mitt brytepunkt. Alle ble underholdt da hunden fant en bit mango (eller kanskje han fikk den?). Han lekte med den, slikket den, bar den rundt, mistet den, snuste på den, smakte på den igjen, og så gikk han fra den. Dere så på, tok bilder, underholdt dere selv, og forsvant så fort hunden gjorde det. Jeg ble igjen og måtte rydde av bordet og vaske, med hjertet mitt fremdeles varmt av all latteren deres.
Helt til jeg fant en bit mango full av hår – midt på gulvteppet. Alle dere så den der, og gikk bare forbi.
Tenkte ingen av dere på å plukke den opp?
Jeg betaler regningene, handler matvarer, steller hagen og bilen, tar med dyrene til veterinæren, lager mat, planlegger ferier, vasker klær – listen er endeløs. Husholdningen er som en forretning, og jeg driver den veldig godt. Ikke misbruk det forholdet.
Jeg har ingenting i mot å vaske hundens ører, ta ut søpla, eller å klippe fuglens klør. Jeg gjør dette av kjærlighet, fordi kjæledyrene våre trenger vår omsorg – VI bestemte oss for å ta vare på dem. De er ikke MINE kjæledyr.
Kanskje jeg har gjort situasjonen slik – rollen vokser mer og mer fra det å oppdra spedbarn og barn. Jeg prøver å bygge en familie, et hjem fullt av kjærlighet, tradisjon og ikke minst støtte.
Og se på dere nå! Ektemannen min, med sin fremragende karriere, gir hvert skritt fremover en utfordring, en anerkjennelse for å vinne. Mine barn, fabelaktige tenåringer og unge voksne, som lever sine uutviklede liv, i stand til å fokusere, drømme, og nå stjernene.
Jeg elsker dere alle mer enn noe annet i verden. Men noe gikk tapt – Jeg har blitt bakgrunnsstøy. Jeg er mindre partner og mer hjelper. Jeg er mindre hjertet av familien, og mer husholderske.
Nei, nei, vil dere si nå. Dere protesterer og sier at dere elsker og respekterer meg. Dere vil med hånden på hjertet si at jeg er en fantastisk mor. Og det er jeg virkelig. Men her er tingen: Vi er en familie. En multidimensjonell enhet som lever og elsker på en gjensidig støttende måte. Jeg melder meg ikke ut av familien – jeg inviterer dere til å bli med i den. Stillingen min er åpen for å diskuteres, men jeg tar aldri på meg rollen som sjefskokk og oppvaskhjelp igjen. Jeg vil fortsette å lage mat til tider, fordi jeg elsker å gjøre det, men bare når jeg har tid . Jeg har også et liv å leve.
Å få pizza levert på døra er alltid en mulighet, men noen andre kan ringe og bestille.
Hilsen deres elskende kone og mor.»
Jeg har full forståelse for at det ble for mye for denne kvinnen. Mødre har en ekstremt omfattende jobb fra før, og trenger all den hjelpen de trenger fra familien. Forhåpentligvis blir arbeidet i denne husstanden jevnt fordelt fremover.