Mammaen skal til legen 20 uker inn i svangerskapet. Da ser legen et «svart hull» på ultralyden!

6822

Svangerskapet skal være en forventningsfull og gledelig tid.

Men for et par fra Florida i USA, forsvant lykken raskt. Da de var på sykehuset for en kontroll, 20 uker ut i svangerskapet, ble de rådet av legene til å «la denne gå».

Det anonyme paret var overlykkelig over å skulle få sitt andre barn, men det viste seg at barnet hadde en tilstand som ville gjøre fødselen veldig risikabel.

Pappaen gikk på nettet og delte historien om parets utrolige reise – fra diagnosen og fremover. Og han delte bilder og informasjon på nettstedet Imgur.

Det hele startet på 20-ukers kontrollen, da legene la merke til at det var noe galt med ultralydbildene.

Hvis du ser på sonogrammet, kan du se en svart flekk på bildet, på babyens mage.

Pappaen skriver:

«Ved 20 uker ble babyen vår diagnostisert med en medfødt diafragmatisk brokk (det svarte hullet til venstre er magen hennes…i brystet hennes)….Sannsynligheten for at hun ville overleve kunne være mindre enn 50 prosent, avhengig av flere faktorer. En av våre perinatologer fortalte oss at det var best å bare «la henne gå».

Men paret hadde ingen planer om å la babyen «gå». De visste at sjansene var små, men at de likevel ville gjøre alt de kunne for å få henne trygt inn i verden.

De visste at den lille jenta deres allerede var i en tøff situasjon. Som pappaen noterte over, hadde magen hennes flyttet seg opp til brystet.

Så fikk paret sine første gode nyheter, under en konsultasjon på Johns Hopkins All Children, et kjent sykehus i Houston.

Til tross for at organene hadde migrert oppover mot brystet, viste testene at babyen ikke måtte opereres i livmoren. Å vente til etter fødselen økte sannsynligheten for overlevelse betraktelig.

Familien bestemte seg for å midlertidig flytte til Houston i Texas. De forlot hjemmet sitt i Florida, for at den ufødte datteren deres skulle ha størst mulig sjanse til å overleve.

Pappen beskriver fødselen på nettet:

«39 uker gammel ble vårt andre barn født, umiddelbart intubert, og flyttet til intensivavdelingen.

Hun ble intubert, bedøvet, og fikk dopamin for å øke blodtrykket. Hun hadde flere slanger og tuber overalt. 

Jeg har aldri følt meg mer ødelagt enn de første minuttene etter fødselen.

På den ene siden av operasjonsrommet ble datteren min intubert og klamret seg knapt fast til livet…på den andre siden av rommet lå min kone, som prøvde å komme seg etter å nettopp ha født.

Jeg parkerte meg selv slik at jeg kunne se de begge to, og lot moren vite at babyen hennes ble tatt vare på.»

Bare 4 dager gammel ble datteren hans operert for å reparere diafragmaet hennes. Men fra det punktet av, gikk alt relativt greit.

Han fortsetter å forklare at andre foreldre bør vite at en medfødt diafragmatisk brokk ikke nødvendigvis er grunn til fortvilelse.

For denne pappaen, er poenget at leger som anbefaler foreldre å «gi slipp» på en baby med denne tilstanden, kanskje ikke forstår det. Han skriver:

«Det var som en åpenbaring å snakke med andre foreldre om at denne tilstanden er misforstått.

Resultatet av enkelttilfeller går tapt i støyen av større data.

Komplikasjonene er skremmende, og prognosen er grusom – i feil hender.

Det er mye bedre i hendene på noen som har viet seg til å ta seg av babyer med denne tilstanden.»

Han fortsetter:

«Jeg er ikke sint for at vi ble rådet til å ta abort. Det fikk meg til å innse at det er sykdommer og tilstander som virkelig trenger bevissthet rundt seg, i en verden som er mettet med bevissthetskampanjer for allerede kjente problemer.»

Hans håp er at flere foreldre som  står overfor en lignende diagnose ikke vil bli overveldet av statistikken.

Å gå til en spesialistgruppe som den ved Johns Hopkins All Children’s sykehuset endrer oddsen vesentlig, og gjør historien som denne mulige.

Del denne artikkelen på Facebook hvis du også ble rørt av historien!