Etter en lang og stressende dag på jobben, kom faren helt utslitt hjem til sin familie.
Alt han ønsket, var å sette seg ned i favorittstolen sin, og se på at favorittlaget hans spilte fotballkamp. Han ville ikke bli forstyrret av gråtende barn eller husarbeid.
Kona hans ble irritert over at han ikke ville hjelpe til, og det hele endte i en stor krangel.
Dette har skjedd før, men denne gangen renner konas beger over, og hun stormer ut døra.
Hun kom ikke hjem den kvelden. Heller ikke neste morgen.
Mannens verden kollapset, og plutselig måtte han gjøre alt selv. Etter to dager alene med barna, satte han seg ned for å skrive et brev til sin kone:
«Min elskede,
For to dager siden hadde vi en stor krangel. Jeg kom hjem fra jobb klokken 20, og ville bare se kampen.
Da jeg så deg, så jeg at du var sliten og i dårlig humør. Barna kunne ikke holdes styr på, og du prøvde å få den yngste i seng.
Hva gjorde jeg da? Jeg skrudde opp volumet på TV-en.
Da ble du selvfølgelig enda mer sint. Du sa at jeg ikke ville dø av å hjelpe til litt og være der for barna.
Jeg var rasende: «Jeg har jobbet hele dagen mens du har vært hjemme og lekt med dukker!»
Krangelen fortsatte, og du begynte til slutt å gråte. Du var så utmattet og sliten. Jeg sa onde ting, og du skrek til meg. Til slutt tok du med deg noen ting, og forlot huset. Igjen i stuen sto jeg og barna.
Jeg måtte lage mat og legge ned barna. Du var ikke tilbake morgenen etter, så jeg måtte sørge for alt selv.
Jeg har opplevd mye stress og frustrasjon. Jeg forstår hvordan det er å være hjemme hele dagen uten å ha tid til å ta en dusj.
Jeg har lært meg å varme melk, gi barna klær, og rengjøre kjøkkenet – samtidig.
Jeg har lært hva det betyr å gå en hel dag uten å utveksle et eneste ord med noen som er eldre enn 10 år.
Jeg har lært meg å spise, men samtidig være på tå hev, fordi det alltid er noen som trenger noe.
Jeg har lært hvordan det er å føle seg så sliten at det eneste man vil er å sove i 20 timer i strekk, men man blir vekket etter 3 timer, av en gråtende baby.
I to dager og to netter har jeg gått i dine sko, og nå forstår jeg deg.
Jeg forstår hvorfor du er sliten.
Jeg forstår, at det å være en mor betyr konstante ofringer.
Jeg forstår at det er mye verre enn å tilbringe 10 timer på jobb, og å ta økonomiske beslutninger.
Jeg forstår hvor frustrerende det er når man ikke lenger klarer å ta vare på seg selv, og trenger hjelp fra partneren sin.
Jeg forstår hva du ofrer når du avstår fra å møte venner, trene eller sove en hel natt.
Jeg forstår følelsen av å bli sittende fast i huset hele dagen med barna, mens livet passerer utenfor.
Jeg forstår at du ikke føler deg fra når moren min kritiserer måten du oppdrar barna våre på. Ingen kjenner barna bedre enn deres egen mor.
Jeg forstår, at det å være en mor innebærer å bære en av de tyngste steinene som finnes. En last, som få setter pris på og forstår fullt ut.
Jeg skriver dette brevet til deg, ikke bare fordi du skal vite at jeg savner deg, men også for å love deg at det i fremtiden ikke vil gå en eneste dag uten at jeg sier dette til deg:
Du er utrolig modig. Du er en fantastisk kone og mor. Jeg beundrer deg.»
Dette brevet har sirkulert på internett en stund, og det er en veldig fin hyllest fra en mann til sin kone. Han hadde ikke forstått hvor utrolig jobben hennes var, før han selv måtte gå i hennes sko.
Jeg håper alle som leser dette kan forstå hvor vanvittig viktig jobben til alle mødre er.