Historien om 10 år gamle Derek Madsen fra Sacramento i California er hjerteskjærende. Det startet sommeren 2005, da Derek ble diagnostisert med nevroblastom: en sjelden krefttype som for det meste rammer barn. Kampen mot kreften krevde at han og moren Cindy måtte legge fra seg alt annet.
Fotografen Renée C. Byer tilba seg å følge de gjennom kampen for å dokumentere prosessen. Det var da disse rørende bildene kom frem.
Her triller Cindy og Derek gjennom korridorene på «UC Davis Medical Center». De venter på at Dereks benmarg skal fjernes. Legene skal undersøke om han er kvalifisert for benmargstransplantasjon. I disse spente øyeblikkene er det nok godt for både mor og sønn å ha en distraksjon.
Cindy forsøkte å roe ned lille Derek etter fjerningen av benmargen – en veldig smertefull prosedyre. Når han våknet fra bedøvelsen, skrek han i smerte.
Derek får en mild massasje av moren Cindy. Kreften har angrepet organer og bein, og nå trenger han omsorg nesten døgnet rundt. Cindy ga opp skjønnhetssalongen sin for å ta vare på sønnen.
«Jeg vil gjøre alt som er nødvendig for å gjøre ham glad, og for å se ham smile.» sier hun.
Her klemmer Cindy sønnen sin, etter å ha fått vite at han trenger en ny operasjon for å fjerne en svulst i magen.
Men det er også lystige stunder. Her leker Derek sammen med broren Mica og vennen RJ. De er på et hotell i Tahoe, etter å ha blitt invitert til et møte av den kjente basketballspilleren Chris Webber. Dette var første gang Derek sov på et hotell.
Derek elsker å skremme moren ved å balansere på høye kanter. Og han hater sykehus. Derfor har det ikke vært lett for moren å få ham med seg til sykehuset, og klargjøre han for operasjon.
Cindy følger nervøst med når sykepleierne klargjør sønnen for operasjon. Hun kan være til stede når han bedøves, men hun må forlate rommet når operasjonen skal starte.
Broren Mica bistår Derek når han skal klargjøres for strålebehandling. Å ha broren sin ved sin side er en oppmuntrende faktor for lille Derek.
Med tårer i øynene sitter Derek i en stol på kontoret til legen. Cindy og Dr. William Hall prøver å overbevise han om å fortsette behandlingen for å avlaste smerten. Cindy er desperat:
«Derek, du kommer til å dø hvis du ikke fortsetter.»
«Jeg bryr meg ikke. Jeg klarer ikke, mamma. Bare ta meg med hjem.» svarte han.
De kommer frem til en enighet: Derek skal få lov til å kjøre moren bil opp og ned gaten, mens han sitter i fanget til moren – men da må han fortsette behandlingen.
Bare timer etter at denne avtalen ble inngått, fikk Cindy den forferdelige sannheten fra legene: Derek kommer ikke til å leve lenge.
Kreften sprer seg raskt. Derek får et blått øye som følge av en aggressiv svulst som vokser inni hodet hans. For å muntre han opp, skrev en av servitørene på Dereks favorittrestaurant en melding til han, og hang den opp på veggen over sengen.
Cindy og bestevennen Kelly Whysong trøster hverandre. Derek har ikke mye tid igjen, og han blir stadig svakere. Cindy skrev et brev til han, hvor hun gratulerte han for det store pågangsmotet hans.
Den 28. april 2006 leter Cindy etter klærne Derek skal begraves i.
Den nå sykelig magre Derek samler alle kreftene sine for å gå noen skritt. Magen hans er så oppblåst av en svulst, at buksene ikke passer han lengre. En annen svulst i hodet har svekket synet og balansen hans.
[adsense2]
Derek kysser moren sin under et veldedighetsarrangement. Han er nå for svak til å gå.
Cindy tilbringer nå nesten 24 timer i døgnet ved Dereks side. Datoen er 8. mai 2006, og Derek er kraftig medisinert, og han kan knapt snakke. Han er på slutten av sine krefter, akkurat som moren:
«Jeg var så ufattelig sliten, men jeg måtte være med han.»
Den 10. mai 2006 hadde det gått for langt. Cindy kjempet mot tårene mens hun tømte Dereks kateter. Litt senere kom sykepleieren Sue Kirkpatrick for å gi Derek bedøvelse, slik at han kunne dø forsiktig og uten smerter. Cindy vet at hun har gjort alt hun kunne.
I en sirkel av venner og familie, tar Cindy farvel med lille Derek. Hun kysser han en siste gang, og synger favorittsangen hans.
I begravelsen går Cindy fremst, mens sønnene og vennene bærer Dereks kiste. Ved graven sier Cindy:
«Jeg vil alltid bære minnet om deg i hjertet mitt. Jeg vil alltid sørge for at folk vier sin energi, tid og støtte til familier som vår.»
For noen utrolig kraftige bilder! Cindy og hennes familie har virkelig vært gjennom noe forferdelig, men lille Derek har vist mye styrke. Disse bildene er et bevis på hvor vanskelig det er å måtte følge barnet sitt til siste slutt, men også på at til tross for all ulykke, kan øyeblikk av lykke likevel oppleves.
Del de hjerteskjærende bildene med dine venner på Facebook!