Å se barnet sitt i dårlig form er som et stikk i brystet for alle foreldre, og man gjør alt i sin makt for å gjøre det bedre. Så lite som en sår hals og litt feber kan være nok til at man ønsker å overta sykdommen, og ta smerten selv istedet.
Men tanken på at ens barn skulle bli så syk at han/hun ikke overlever, er noe vi absolutt ikke vil røre.
Når Bill Kohlers sønn ble syk, ble samtalen om døden uunngåelig.
Ayden var bare 9 år gammel, men han led av en aggressiv og sjelden form for kreft i hjernen, diffus indre Pontine glioma (DIPG).
Barn som diagnostiseres med denne krefttypen dør vanligvis innen ett år.
Men de dårlige nyhetene stoppet ikke der. Ayden hadde ikke en, men to svulster på hjernestammen.
Og som alle foreldre, hadde Bill prøvd alt i sin makt for å redde sønnen – men ingenting hjalp.
Når han til slutt aksepterte at sønnen ikke ville overleve, lovet han sønnen sin at han skulle gjøre en ting: Han skulle gjøre alt for å gjøre Aydens siste dager så bra som mulig.
Han tok med seg sønnen for å møte stjerner, de dro på camping og de dro på galla.
«Vi tok hver dag som den kom, og gjorde det beste vi kunne, hver dag.» sier Aydens mor, Jennifer Zeigler.
Men så kom den tiden alle gruet som til. Ayden ble verre og verre. Han kunne ikke lenger gå eller spise, og han fikk pusteproblemer.
Til slutt orket han ikke å kjempe lenger.
«Jeg vil gi opp.» sa han til faren sin.
Disse ordene skal ingen foreldre noensinne måtte høre fra barnet sitt. Hva svarer man på noe sånt?
Bill svarte på den eneste måten han visste:
«Jeg lover deg en ting. Hvis du har kjempet så hardt du kan, og du føler at du har gitt alt, da lover jeg deg at det er helt greit å gi opp.»
Ayden døde 22. mars i år, bare syv måneder etter at han ble diagnostiser, og han hadde et siste ønske.
«Hvis folk samles for å minnes deg, vil jeg at de skal danse, synge, og ta bilder.» sa Ayden. «Og hvis noen lurer på hvordan jeg ønsket å bli husket, si at jeg var glad, morsom, atletisk, uselvisk, og en fighter!»
Selv om Ayden har blitt til en engel som ikke er på jorden lenger, vil minnene om han alltid forbli hos familien og vennene hans.