Karisa Bugal og mannen Wes gledet seg til å få sitt første barn. De forventet en liten gutt.
Full av forventning, dro paret til sykehuset for å bringe barnet deres til verden. Karisas siste Facebook-post før de dro var, «Den eneste grunnen til at jeg står opp så tidlig i dag er for å få en baby.»
Kort tid før fødselen, gjennomgikk Karisa en rutinemessig undersøkelse under riene. Det var noe forferdelig galt: hun led av fostervannsemboli. Dette fører til alvorlige skader hos både mor og barn under fødselen. De som overlever, endrer ofte opp med en hjerneskade, og risikoen for å dø er ekstremt høy.
Hjertet til den ufødte babyen kollapset, og Karisa fryktet for livet til babyen. Legene måtte handle raskt, og måtte gjennomføre et keisersnitt. De ga Karisa et valg: enten ville de operere henne under full bedøvelse, som ville vært raskest, men veldig farlig for livet hennes. Eller så ville de gjennomføre ei keisersnitt uten bedøvelse, som ville vært tryggest for henne, men som ville ta lengre tid for den dyrebare babyen. Karisa valgte det alternativet som mest sannsynlig kunne redde sønnen hennes, selv om det kanskje kunne ende i at hun ikke ville overleve.
[adsense2]
Det var den siste avgjørelsen Karisa tok i sitt liv: takket være den raske operasjonen under narkose, kunne sønnen hennes bli født. Lille Declan levde og pustet. Hennes siste ord var da hun spurte hvor mye sønnen hennes veide. Vitende om at barnet veide 3,4 kilo, døde hun.
Far Wes vet ikke hvordan han skal fortelle til sønnen hvorfor moren ikke er der, men han er sikker på at det vil trøste gutten å vite at all hennes kjærlighet var for ham.
Gjerne del denne med vennene dine på Facebook!