Leserbrev:
Det er snart vinter, og mens kulda kryper inn i både hus og sjel, ligger «kjære» eksen min sikkert på en solseng i syden med en paraplydrink i hånda. Selv sitter jeg her – omgitt av regninger, huslån og to små mennesker som faktisk trenger meg. Og nei, jeg nekter å tro at jeg er den eneste som kjenner på en viss urettferdighet i dette opplegget. Etter skilsmissen trodde jeg naivt at vi skulle dele ansvaret sånn noenlunde likt. Han skulle ta sitt, jeg mitt. Enkelt. Men tydeligvis ble avtalen oversatt i hodet hans til: «Hun tar alt det kjedelige, så kan jeg ta meg av alt det behagelige.» For her sitter jeg – igjen – med økonomien, ansvaret og hverdagen, mens han drar på kjærlighetsferie med sin nye flamme.
Det mest absurde? At han kommer hjem, brun og blid, og forventer at jeg skal stå klar med et smil og en kopp kaffe som om ingenting har skjedd. Jeg har prøvd å si fra, men det preller av som solkrem i 40 varmegrader. Han lever i en egen liten verden der alt dreier seg om hans behov – og resten av oss får bare henge med, hvis vi klarer å holde tritt.
Og nei, det handler ikke bare om penger. OK, kanskje litt. Men først og fremst handler det om prinsipp. Det å være forelder betyr faktisk at man må ofre noe. Man kan ikke bare velge de gøye delene og stikke av så fort ansvaret blir tungt å bære. Men for enkelte menn virker det som «ferie» og «frihet» står høyere på prioriteringslista enn barna de faktisk har satt til verden.
Jeg snakker med venninner i samme situasjon, og vi ser det samme mønsteret: Menn som vil ha medalje for å hente barna annenhver helg, mens vi andre drar lasset 24/7. Og så skal man liksom være «moden» og «ikke bitter». Vel, beklager, men det er grenser for hvor mye man skal smile gjennom tennene mens eksen poster feriebilder med #liveterherlig.
Hva skal man gjøre? Skrive et surt innlegg på Facebook (hei, dette er vel det)? Rope høyt? Eller bare trekke på skuldrene og håpe på at rettferdigheten en dag våkner fra dvale? Jeg vet ikke. Kanskje dette er min måte å unngå å kaste en brødrister etter ham ved neste barnebytte.
Men én ting vet jeg: Dette kan ikke fortsette i det uendelige. Forhåpentligvis våkner han snart og innser at det faktisk er verdt å være en del av barnas liv – på ordentlig. Inntil da får han kose seg med sol, sand og samvittighet – mens jeg holder fortet her hjemme.
– Lisa
DEL gjerne dette leserbrevet på Facebook: