Som forelder er det noen ting som man bare ikke vil snakke med barna sine om. Men dessverre er det ofte de vanskeligste samtalene som er de viktigste.
Tanken på at barna våre kan bli så syke at de ikke overlever er noe alle foreldre helst vil styre unna. Men livet kan være tøft og hensynsløst. Det fikk Bill Kohler erfare når sønnen ble rammet av en dødelig sykdom.
Bills sønn Ayden var bare 9 år gammel da han ble diagnostisert med en sjelden, men aggressiv type kreft i hjernestammen.
Barn som får denne diagnosen dør vanligvis innen et år, ifølge Child’s Cancer Foundation.
Men de dårlige nyhetene sluttet ikke der. For Ayden hadde ikke bare én svulst – han hadde to.
Som alle foreldre ville ha gjort, gjorde Bill og Aydens mor alt de kunne. Men dessverre var det ingenting som hjalp.
Bill var sykepleier og hadde tidligere jobbet for det amerikanske militæret i Irak. Dermed visste han mer om slike situasjoner enn den gjennomsnittlige forelder. Men ingenting kunne forberede han på å miste sin egen sønn.
«Jeg var sykepleier under krigen og der forsøker man ofte å løse problemer og situasjoner. Men dette var noe jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere.» forteller Bill.
Men til slutt klarte han å akseptere det faktum at sønnen var i ferd med å dø. Og han lovet sønnen at han skulle gjøre de siste dagene hans så fantastiske som mulig.
Han fikk møte favoritt wrestling-stjernen sin, snakke med kjendiskokken Guy Fieri, ble med faren på jakt i skogen og dro på fisketur. Han fikk også møte The York Generals, et semi-profesjonelt fotballag, og han hjalp dem med en veldedig innsamling.
«Vi så på dagene som kom og prøvde å gjøre hver eneste dag så til den beste dagen noensinne.» forteller Jennifer Zeigler, Aydens mor.
Men den uunngåelige tragedien var like rundt hjørnet.
Aydens helse ble stadig verre, og til slutt klarte han verken å gå, spise eller puste ordentlig på egen hånd.
Det var da han sa fem ord til faren, som han håpet han aldri ville høre sønnen si:
«Pappa, jeg orker ikke mer».
Ayden hadde ikke energi til å kjempe mer. Ordene knuste faren – som etter å ha tenkt seg litt om svarte:
«Jeg skal gi deg et løfte. Hvis du har kjempet så mye og så hardt som du føler du har gjort… Så er det helt greit å slutte.»
Ayden døde til slutt, men ikke før han fikk uttrykt sitt siste ønske:
«Hvis folk samles for å minnes meg, vil jeg at de skal danse, synge og ta gruppebilder. Og hvis noen spør hvordan jeg vil bli husket, vær så snill og si glad, morsom, atletisk, klok, omtenksom, uselvisk og sterk!»
Våre tanker går til Aydens foreldre og venner. Hvil i fred lille engel.
