Det var en gang to gutter som skulle dele en pose klinkekuler mellom seg.
De satte seg på trappa hjemme hos den ene og begynte å dele:
– Én til meg, og én til deg. Én til meg, og én til deg …
De hadde kommet omtrent halvveis da broren til den ene gutten kom ut og jaget dem vekk.
Guttene tok derfor med seg klinkekulene og gikk ned til et telt som sto i en grøft like ved. Der begynte de på nytt.
– Én til meg, og én til deg. Én til meg, og én til deg …
Men akkurat da de igjen var kommet halvveis, dukket det opp to karer fra Televerket og kjeppjaget dem ut av teltet.
Da fikk den ene gutten en idé.
– Jeg vet om et sted hvor ingen kommer til å forstyrre oss. Vi går opp i kirketårnet!
Som sagt, så gjort.
De klatret helt opp i kirketårnet, satte seg rett under den store kirkeklokken og begynte å dele klinkekulene på nytt.
– Én til meg, og én til deg. Én til meg, og én til deg …
Plutselig trillet to av klinkekulene bortover gulvet og ned trappa.
– Vi henter dem etterpå, sa den ene gutten.
Og så fortsatte de:
– Én til meg, og én til deg …
Nede i kirken syntes klokkeren at han hørte stemmer oppe fra kirketårnet. Han listet seg opp trappa for å finne ut hva som foregikk.
Men fordi guttene satt rett under den store kirkeklokken, fikk stemmene deres en voldsom gjenklang. De hørtes dype, mørke og buldrende ut.
Klokkeren stoppet og lyttet.
– ÉN TIL MEG … OG ÉN TIL DEG …
Han stivnet fullstendig.
Så snudde han og løp ned for å hente presten.
– Prest! Prest! Du må bli med! Gud og Fanden sjøl sitter oppe i kirketårnet og deler sjeler!
Presten og klokkeren listet seg forsiktig opp trappa. Begge var likbleke av skrekk.
Ovenfra hørte de de mektige røstene:
– ÉN TIL MEG … OG ÉN TIL DEG …
De våget seg stadig høyere opp, helt til de til slutt ble stående midt i trappa og skjelve.
Da ble det plutselig stille.
Så hørte de en av stemmene si:
– Sånn! Nå er vi ferdige.
En liten pause.
– Da går vi ned og henter de to som ligger i trappa.
Fikk du deg en god latter? DEL gjerne på Facebook: