Innbyggerne i den russiske byen Yaroslavl vil aldri glemme denne historien: en dag hørte forbipasserende en gråtende baby i et hus.
Første tenkte de ikke særlig over det, men etter å ha hørt babyen gråte i flere dager og sett at det ikke var lys på i huset, visste de at noe ikke stemte. Til slutt ringte de politiet.
Da politiet tok seg inn i huset, ble de sjokkert: på den mørklagte stuen lå det en liten jente, omtrent 1 år gammel. Huset var tomt. Det så ut som eierne hadde tatt med seg alt og flyttet – alt bortsett fra babyen.
Jenta ble tatt med til et sykehus, hvor legene oppdaget at hun hadde en brukket hofte. Hun var utmattet og underernært. Den stakkars babyen hadde vært alene i huset i en uke. En nærmere undersøkelse avslørte at den lille jenta var Liza Verbitskaya. Politiet prøvde å finne foreldrene hennes, men de var sporløst forsvunnet. Dermed ble det bestemt at Liza skulle sendes til et barnehjem, hvor hun skulle bo til noen adopterte henne.
Men mens Liza var på sykehuset, var Inna Nikka der og besøkte sin egen sønn. Hun fikk møte Liza og hørte den triste historien om henne. Etter det begynte hun å ta med bleier og leker til den stakkars jenta hver gang hun skulle besøke sønnen på sykehuset.
Inna hadde to sønner fra før, og hadde aldri tenkt å adoptere – helt til hun møtte Liza. Men da hun kom på sykehuset en dag, var hun ikke der lenger. Da innså hun at hun ikke kunne leve uten henne.
«Jeg spurte om adressen hun ble brakt til, og begynte å løpe så fort jeg kunne. Jeg vet ikke engang hvordan jeg kom meg dit.» sier hun.
Måneder senere, da formalitetene rundt adopsjonen var klare, ble Liza med til sitt nye hjem hos Inna. Den nesten 2 år gamle jenta kunne enda ikke spise fast mat, og var livredd for høye lyder. 1 år senere kunne hun fortsatt ikke gå skikkelig, men Inna bestemte seg for å melde henne på en danseskole for barn, i håp om at musikken ville hjelpe henne med utviklingen.
Om det var timene på danseskolen, eller kjærligheten og omsorgen fra Inna, er det ingen som vet – men snart blomstret lille Liza! Da hun begynte på skolen kunne ingen tro at denne vakre, grasiøse jenta hadde blitt forlatt av foreldrene sine.
På grunn av sitt eksotiske utseende, tiltrekker Liza seg alltid blikk. Noen av barna på skolen prøvde å trykke henne ned ved å kalle henne ting som «sigøyner», men Liza brydde seg ikke om kommentarene.
«Hun skammer seg ikke for hvem hun er.» sier Inna. «Da hun var liten, fortalte jeg henne at folk kom til å stirre på henne, og at hun måtte forberede seg på det.»
I en alder av 12 år hadde hun allerede vunnet flere skjønnhetskonkurranser og fått seg jobb som tenåringsmodell.
Like etter at Liza ble kjent som en av de peneste jentene i landet, dukket plutselig den biologiske moren hennes opp – 11 år etter at hun hadde forlatt henne i det tomme huset.
Hun tok kontakt med Inna og krevde å få møte datteren sin – en forspørsel som raskt ble avslått. Hun kunne ikke engang forklare hvorfor hun hadde forlatt datteren. Nå er det opp til Liza selv om hun noen gang vil møte sin biologiske mor igjen.
Foreldrene forlot henne, men heldigvis var det andre mennesker som hadde kjærlighet nok til overs. Lizas liv kunne fort ha endt på tragisk vis, men nå har hun alle forutsetninger til å oppnå alle drømmene sine.