Ingen foreldre ønsker å se barna sine syke. Og vi gjør alt vi kan for at de skal bli friske igjen. Men for enkelte er det noe som aldri skjer. Uansett hvor mye man prøver, håper og ber, blir det bare ikke bedre.
Bailey begynte å føle seg dårlig sommeren 2016, og foreldrene tok ham straks med til legen. Først trodde de at han bare var forkjølet, så de sendte ham rett hjem igjen. Men da han ikke ble noe bedre, skrev legen ut antibiotika, da han mistenkte at det var en betennelse i lungene som ikke ville slippe taket.
Men Bailey ble bare dårligere og dårligere. Foreldrene hans, Lee og Rachel, fikk en beskjed ingen foreldre vil høre…
Deres 8 år gamle sønn led av Non-Hodgkins lymfom, en form for kreft som kjennetegnes av ukontrollert vekst i lymfevev.
Han ble umiddelbart satt i behandling, og etter både cellegift og stråling, så det i februar 2017 ut til at kreften var beseiret. Og at Bailey skulle overleve.
«De trodde at det ikke var noen tegn på at kreften fortsatt var der.» sa pappaen Lee til Bristol Post.
Bailey kom seg fort på beina igjen, og kom seg til og med tilbake på skolen – selv om han måtte på sykehuset regelmessig, for å undersøke hvordan situasjonen utviklet seg.
Dessverre tok det ikke lang tid før kreften kom tilbake, og rundt påske i fjor, ble Bailey innlagt på sykehuset.
Han begynte nye behandlinger, og fikk en 70 prosent sjanse til å bli frisk igjen. Men behandlingene var store påkjenninger for den lille guttens kropp.
I juli var han i såpass god form at han fikk dra fra sykehuset, for å tilbringe sommeren hjemme. Men kreften ga ikke opp, og i slutten av august, etter 6 uker, var Bailey tilbake på sykehuset. Og denne gangen var det verre enn noensinne.
Kreften hadde nådd steg 4, og spredt seg til leveren, lungene og magen. Legene sa at han bare hadde uker igjen å leve. Kanskje dager.
Men Bailey hadde et mål han måtte kjempe mot: å leve helt til lillesøsteren ble født – i slutten av november.
Og Bailey kjempet. De 3 månedene var tunge og lange. Men selv om tilstanden hans stadig forverret seg, prøvde familien å gjøre sitt ytterste for at den siste tiden hans skulle bli verdifull og fin.
Bailey gikk på sterke smertestillende, og ble stadig dårligere. Han ville at lillesøsteren skulle få navnet Millie, noe hun også gjorde.
Og etter de 3 lange månedene med hard kjemping, var tiden omsider inne. Bailey fikk gjøre alt som en storebror vanligvis gjør. Han holdt lillesøsteren i armene, byttet bleier, vasket henne og sang for henne. Men så fort Millie kom til verden, gikk det fort dårligere med Bailey.
Ifølge legenes prognose skulle han ikke ha levd helt til fødselen av lillesøsteren engang. Men så snart han hadde fått møtt henne, begynte han å gi slipp.
Fredag den 22. desember ble Bailey innlagt på hospice, og helsen hans ble verre for hver time som gikk. På julaften, klokken 4 om morgenen, skjønte familien at enden var nære.
«Bailey, det er på tide å slutte.» sa de.
«Akkurat i det vi sa ‘slutt’, tok han et siste åndedrag og en tåre trillet fra det ene øyet hans. Det var fredelig.»
Like før han ble innlagt på hospice, hadde Bailey sagt noe veldig rørende om sin nyfødte søster.
«Jeg vil bli, men det er på tide at jeg drar – og blir skytsengelen hennes.»
Å miste en nær slektning er noe av det verste man kan oppleve. Men vi må aldri glemme at de alltid er med oss i våre hjerter.