Ingen lytter til 7-åringen. Derfor treffer de siste ordene hans ekstra hardt når katastrofen inntreffer!

5733

Denne historien handler om en liten gutt med et stort hjerte. Budskapet den formidler er noe for alle og enhver. Historien om lille Ivan er historien om millioner av barn rundt om i verden – som må leve gjennom dette marerittet hver eneste dag.

Jeg heter Ivan. Jeg er 7 år gammel. Jeg elsker min mor og far veldig mye, men for å være ærlig, er jeg også redd for dem. De slår meg, men jeg forstår bare ikke hva jeg har gjort galt.

I morgen våknet jeg opp og gikk til skolen. Jeg har lært flittig, læreren liker meg, og jeg liker hele klassen min. Men jeg har ingen venner. I pausene blir jeg i klasserommet og leker med blyanten min. Ingen ønsker å være venn med meg. jeg prøver å komme i kontakt med de andre barna, men de dytter meg bare bort og roper: «Nei! Du er et misfoster!»

De ler av meg fordi jeg bruker dem hver dag. De hullete buksene, den røde t-skjorten og de utslitte skoene mine.

Etter skolen gikk jeg inn i garderoben og tok en tynn jakke, som alltid hang der og ikke så ut til å tilhøre noen. Så dro jeg hjem – gjennom en snøstorm. Jeg skalv og det var vanskelig for meg å løpe gjennom den kalde vinden. Plutselig ble jeg dyttet bakfra, og fikk ansiktet mitt presset ned i den kalde snøen. Jeg hørte dem si:

«Taper! Ingen liker deg, din idiot!»

De sparket meg i ryggen og i ribbeina, så gikk de bare sin vei. Jeg gråt. Ikke fordi jeg var kald eller hadde vondt. Fordi jeg ikke hadde en eneste venn, men likevel likte mennesker.

Da jeg kom hjem, kom mamma løpende mot meg og trakk meg i håret.

«Hvor har du vært? Hvorfor er du så våt? Den lille idiot! Du får ikke middag i dag. Gå på rommet ditt!»

Uten å si et ord gjorde jeg som hun sa, og gikk stille til rommet mitt. Så gikk jeg til sengs, våt og sulten.

Karakterene mine på skolen ble dårligere, og ble ikke bedre. For hver dårlige karakter, slo pappa meg – og etter et slag på hånden, kunne jeg ikke lenger bevege pekefingeren min. Da lo de andre barna på skolen enda mer av meg.

Tiden gikk, og jeg fikk mer og mer vondt i hjertet mitt. Mamma og pappa bryr seg ikke, og når jeg ligger i sengen min om kvelden, vet du hva jeg ønsker meg? At hjertet mitt ikke skal gjøre så vondt – jeg vil ikke irritere mor og far lenger. Jeg elsker dem så mye.

Neste dag på skolen skulle vi male et bilde kalt «mitt største ønske». De andre malte biler, raketter og dukker. Men ikke jeg. Ikke fordi jeg ikke liker de tingene, men fordi jeg hadde et større ønske. En kjærlig mor og far. Så jeg malte en familie. En mor, en far og en sønn, som lykkelig spilte brettspill sammen.

Da jeg viste frem bildet til resten av klassen, lo de av meg. Jeg sa:

«Mitt største ønske er en familie.»

Jeg holdt opp bildet høyt, så alle kunne se. Da sa en gutt som heter Sergei:

«Er DET ditt største ønske?». Så begynte han å le.

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg begynte å gråte og sa:

«Vær så snill, ikke le av meg. Dette er mitt største ønske. Dere kan slå meg og hate meg så mye dere vil, men jeg ber dere… Ikke le av meg. Jeg vil gjerne ha en mor som dere, som kysser og klemmer dere. Hver dag etter skolen ser jeg at foreldrene deres henter dere, og dere drar lykkelig hjem sammen.»

Læreren prøvde å skjule tårene fra meg, og noen få barn så ut til å forstå meg – men noen lo fortsatt.

En dag fikk jeg en 4er på skolen. Mamma ble veldig skuffet. Jeg var redd for å dra hjem – men jeg hadde ingen andre steder å dra, så jeg gikk sakte hjemover. Mamma var helt fra seg. Hun løftet meg opp og kastet meg i bakken. Jeg slo foten min mot en stol. Så slo hun meg to ganger. Jeg gjorde ikke motstand. Jeg ble liggende urørlig på bakken. Mamma lot meg bare ligge, og gikk.

Så kom hun tilbake og sa:

«Kom deg opp og rydd opp rotet her! Når faren din kommer hjem, kommer han til å ta seg av deg!»

Jeg sa:

«Mamma, pappa trenger ikke å vite dette…» men da hadde pappa allerede kommet inn døren.

Da han fikk høre om karakteren, tok han tak i meg og ristet. Så slo han meg i ansiktet. Jeg falt i bakken, og så husker jeg ikke mer. Da jeg våknet var jeg på sykehuset. Jeg hadde ikke lenger en finger jeg ikke kunne røre – jeg klarte ikke å røre noen. Jeg så ut vinduet – og begynte å gråte.

Jeg så foreldre som lekte med barna sine, en mor som klemte og kysset søænnen sin. Og vil du vite hvorfor jeg gråt? Fordi jeg ikke vet hvordan det føles. Hvordan det føles å få et kyss av moren sin. Hvordan det føles å ha en smilende mor. Eller far. De bare slo meg. Men jeg elsket dem likevel. Jeg gjorde alltid mitt beste på skolen, men mamma og pappa likte meg aldri.

En dag sølte jeg teen min, og de begynte å slå meg igjen. Plutselig begynte hjertet mitt å svi igjen. Jeg sa til mamma:

«Mamma, mamma, hjertet mitt..» men hun ignorerte meg.

Så var jeg tilbake på sykehuset. Foreldrene mine kom ikke og besøkte meg. Legene prøvde å trøste meg med å si at de skulle komme snart, men de gjorde aldri det. Jeg ventet og ventet, men ingen av de kom. Likevel så elsker jeg dem. Så høyt!

 

To dager senere døde Ivan av skadene. I hånden hadde han et brev:

«Kjære mamma og pappa. Jeg beklager virkelig for at jeg er så stygg, dum og rar. Jeg beklager at dere ikke kan elske meg. Unnskyld. Jeg ville ikke plage dere. Alt jeg ville ha fra deg, mamma, var en klem og et kyss en gang i blant. Og alt jeg ønsket fra deg, pappa, var å leke, snakke og finne på ting sammen.

Jeg vet jeg er en skam.

Jeg skal aldri..»

Der stoppet lille Ivans hjerte.

Denne historien fra Russland er mest sannsynlig oppdiktet, men budskapet er utrolig viktig! I hele verden finnes det barn med hjerter fulle av kjærlighet, som bare lengter etter å bli elsket.

Del gjerne denne gripende historien med vennene dine på Facebook!