Denne gutten heter Dima Kalekin, og kommer fra Ukraina. Han kommer ikke til å huske sine biologiske foreldre.
Ved fødselen fikk Dima diagnosen hydrocephalus – og da foreldrene så ham for første gang, tok de et hjerteløst valg.
De forlot sykehuset uten Dima – og kom aldri tilbake. Dima måtte startet livet sitt på et barnehjem for funksjonshemmede i Krematorsk i Øst-Ukraina.
4 år senere kunne Dima fortsatt ikke gå eller spise med bestikk. De ansatte på barnehjemmet begynte å miste håpet for at den lille gutten skulle utvikle seg normalt. De var overrasket over at han i det hele tatt kunne snakke – og at han hadde overlevd så lenge.
Og selv om Dima kjempet mot alle odds, skulle han overraske verden ytterligere.
Når konflikten og krigen i Øst-Ukraina brøt ut i begynnelsen av 2014, havnet Dima plutselig i en helt annen fare. Sammen med tusenvis av sivile og andre foreldreløse barn, ble de tvunget til å lete etter trygge steder i Krematorsk.
Barnehjemmet var midt i områdene partene kranglet om – men ingen av partene ønsket å ta ansvar for å evakuere det.
I en hel uke måtte barn og ansatte flykte fra sted til sted – med verken mat, vann eller medisiner. Til slutt oppdaget noen hvor nære døden noen av barna faktisk var. Da ble de tatt hånd om av ukrainske myndigheter.
Barna havnet på et sykehus i Kharkiv, landets nest største by. Når en lege først fikk øye på Dima, rant det tårer nedover kinnene hans. Flukten fra krigsområdene hadde virkelig gått inn på ham.
Legene trodde ikke Dima hadde noen sjanse til å overleve i det krigsherjede landet. Sykehuspersonalet var så desperate at de tok kontakt med en prest, for å få ham til å be for Dima.
Men hellet skulle snu. Til slutt endte Dima og de andre barna opp på et nytt barnehjem – og et par uker senere, fikk de besøk av et par. Ernest og Ruth Chaves kom fra Vermont i USA, og var interessert i å adoptere. De hadde hørt om hvordan krigen påvirket landet, og ønsket å hjelpe ved å adoptere et barn fra denne regionen.
Og da de fikk øye på Dima, skjønte de det umiddelbart.
De ville adoptere ham. Så når Dima fikk høre stemmene deres, skulle livet hans forandres igjen – men denne gangen til det bedre. Han kom dessuten til å få søsken i sin nye familie.
Ernest og Ruth hadde nemlig adoptert syv barn tidligere, og var derfor erfarne foreldre. Ha hadde også masse erfaring med alt av papirarbeid som var nødvendig, noe som gjorde at de kunne ta med seg Dima relativt raskt.
To måneder etter at de først møttes på barnehjemmet i Ukraina, ble Dima med sine nye foreldre til USA.
Der fikk han også et nytt navn, Zebadiah Chaves. Fra første dag i sitt nye hjem gjorde han rask fremgang i utviklingen, og bare noen dager etter å ha flyttet inn, oppdaget foreldrene at han fikk til å spise med en skje.
Ett år etter adopsjonen var gutten som en helt ny person. Nå kunne han snakke – både engelsk og morsmålet sitt. Han hadde også lært seg å gå.
Han hadde også blitt undersøkt av leger, som mente at guttens hjerne ikke hadde tatt noen store skader av sykdommer. De ga ham også gode odds for at utviklingen skulle gå i normal hastighet etter hvert.
For en inspirerende historie! Den lille gutten har fortsatt en lang vei å gå, men han har kommet utrolig langt fra å være den dødsdømte gutten som ble forlatt av sine egne foreldre på sykehuset. Heldigvis var det noen der ute som hadde mer enn nok hjerterom til ham, og bare se hva det gjorde!
I videoen nedenfor kan du se Zebadiah lære seg å gå.
Del gjerne historien med vennene dine på Facebook!