Foreldre som har barn med spesielle behov kan, forståelig nok, være veldig følsomme når det gjelder stirrende blikk fra fremmede. Og hvisking om dem gjør at de blir triste.
Barna fortjener ikke å bli stirret ned og hvisket om – de kan jo ikke noe for at de har funksjonshemminger.
Leah Carroll er en mamma som er godt kjent med både glaning og hvisking. Sønnen Malachi er funksjonshemmet, og bruker rullestol og ortose. Han ser annerledes ut enn andre barn på sin alder, noe to gutter på restauranten Chick-fil-A la merke til. De to guttene pekte og hvisket seg i mellom, og moren måtte minne de på at det ikke var fint gjort.
Deretter gjorde hun noe veldig uventet – som rørte Leah til tårer. Hun tok med seg sønnene sin bort til Malachi, og introduserte seg selv. Og medfølelsen hun viste gikk ikke over hodet på Leah, som skrev om hendelsen på Facebook.
Les de rørende ordene nedenfor.
«Til trebarnsmoren på Chick-fil-A: Jeg følte panikken din når din 5 år gamle sønn pekte på sønnen min, som sitter i rullestol, og ropte: «Mamma, se på den gutten!»
«Du lente deg fremover, og fortalte ham og hans 3 år gamle bror at man ikke sier slike ting, og at man ikke skal peke eller stirre. Men som i de fleste tilfellene av dette slaget, er det ubrukelig med unge, nysgjerrige sinn, og de fortsatte å stirre og stille spørsmål høyt om – om hvorfor sønnen min er annerledes. Da du skjønte at det ikke hjalp å bare si ifra til de, så jeg panikken forsvinne fra ansiktet ditt. Du pustet dypt inn, og motet deg opp.»
«Du tok med den guttene dine bort til oss, og sa: «Jeg vedder på at han vil vite hva dere heter». De introduserte seg for Malachi, og han begynte umiddelbart å smile fra øre til øre – også begynte han å snakke tilbake.»
«Gleden i ansiktet hans rørte meg til tårer. Han elsker barn på sin egen alder, men så mange er redde for å komme og snakke med ham. Guttene dine fortsatte å stille spørsmål om ortosen, rullestolen, hvorfor beina hans ikke virker, og om hvorfor han holder munnen åpen slik. Du tok deg tid til å lære sønnene dine noe nytt akkurat der og da, og hjalp med med å forstå at det er greit å være annerledes. Forskjeller er ikke noe å frykte. Og at det er helt greit å stille spørsmål.»
«Tusen takk for at du ga sønnen min muligheten til å møte barna dine. Takk for at du er en mor som utdanner barna dine, istedet for å frenetisk prøve å få de til å være stille. Mødre til barn med spesielle behov må utvikle tykk hud – vi blir vant til å bli stirret på, og hvisket om. Vær oppmerksom på at det skal mye til for å fornærme oss, spesielt når kommentarene kommer fra små barn.»
«Så til moren som var på Chick-fil-A, takk for at du fikk sønnen min til å smile!»