Det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre med livet, spesielt når man er ung. 22 år gamle Emilie gikk på College, og ønsket å se verden – men det som skjedde hadde hun aldri forestilt seg.
Emilie Larter hadde nesten fullført studiene sine, og var ivrig etter å utforske verden. Hun pakket sekken, og dro til Uganda – for å jobbe som frivillig i to måneder. Det var i alle fall planen…
Hun jobbet som frivillig på et barnehjem, hvor hun ble mottatt med åpne armer.
«Å gå inn på barnehjemmet var som et kulturelt sjokk for meg. Det lå i en liten landsby, 25 kilometer unna nærmeste by. Jeg fikk mye oppmerksomhet som en «mzungus» (hvit person). Arbeidsoppgavene mine var enkle: bytte bleier, sørge for at barna spiste, og å leke med dem. Det var fantastisk!» sier Emilie til British Mirror.
Etter å ha tilbrakt en måned på barnehjemmet, fikk Emilie høre om en nyfødt baby fra en nærliggende landsby hadde forsvunnet. Babyen var bare 5 dager gammel, og siden han verken hadde søsken eller andre slektninger, fikk barnehjemmet omsorgsansvaret. Det var begynnelsen på noe som skulle forandre Emilies liv for alltid.
«Babyen het Adam, og jeg var ansvarlig for ham. Han sov med meg, og var med meg hele tiden. Jeg ble oppdratt av en grunnskolelærer, men dette var den første gangen jeg måtte ta vare på en nyfødt. Så jeg ringte moren min og ba om noen gode råd.» sier Emilie.
Forholdene på barnehjemmet var ikke de beste. Det var ikke innlagt strøm eller vann, og vann kunne bare hentes når det var sol, og hvis det ikke var veldig risikabelt. Emilie var med Adam så mye hun kunne, noe som førte til at han begynte å gråte når hun ikke var ved hans side.
Tiden gikk, og Emilie måtte reise hjem for å fullføre studiene sine, og for å ta eksamener. Det ble arrangert en avskjedsfest, og Emilie reiste hjem. Men hun greide ikke å glemme lille Adam.
Så fort hun kunne, reise Emilie tilbake – og så hvor mye Adam hadde vokst. Hun ble i fem måneder, før hun gikk tom for penger, og måtte reise hjem for å jobbe.
«Jeg gråt hele veien hjem, mens jeg tenkte på hvordan jeg skulle få råd til å reise tilbake igjen. Når jeg kom hjem fikk jeg meg tre jobber: lærer på dagtid, bartender på kveldstid – og i helgene var jeg barnevakt. Jeg ble helt utslitt, men etter et par måneder hadde jeg nok penger til å reise tilbake, og være der i flere uker.» sier hun til Britisk Mirror.
Til slutt innså Emilie at reisingen frem og tilbake verken ville være praktisk eller tilstrekkelig over lengre tid.
«Jeg hadde bestemt meg, og jeg hadde gjort det slutt med kjæresten min. Jeg var ikke klar for å gi slipp på det som betydde mest for meg i livet mitt, men han var ikke den riktige.»
Emilies hjerte tilhørte denne gutten, som fikk henne til å returnere til Uganda. Nå har hun startet en innsamlingsaksjon for å forsøke å få inn nok penger til å adoptere ham.
Livet utspiller seg ikke alltid som man ser for seg – noen ganger kommer følelsene i veien.