Stedatteren svikter faren som betaler for hennes bryllup – da tar han en beslutning som sjokkerer alle!

79092

Han oppfostret henne som om hun var hans egen datter og var glad for å finansiere bryllup. Men da skjedde det noe som fikk han til å trekke tilbake alt. Grunnen er hjerteskjærende.

«Min stedatter skal snart gifte seg. Bryllupplanleggingen har tatt store deler av hennes og hennes mors ti d(jeg sier hennes mamma da vi ikke er gifte, selv om vi har bodd sammen i 10 år) det siste halvåret.

Min stedatter tok eksamen fra universitetet i desember. Jeg betalte for at hun skulle kunne studere ved universitetet til tross for at det var en statlig skole og endte opp på 340 00 kroner.Hun har ingen jobb og har bodd hos oss under perioden hun har studert, og etter sin eksamen. Jeg kjøpte også en bil til henne slik at hun kunne reise mellom skolen og hjemmet.

Med jevne mellomrom bruker hennes udugelige pappa dukke opp for å omgås med henne, og hun begynte å suge opp til han direkte. Selv om han ikke betaler en krone for hennes opplæring eller vedlikehold (som riktignok var morens feil fordi det ikke var inkludert i skilsmisseoppgjøret) så elsker hun ham og vil ha han i livet sitt. Han lykkes alltid å bli lenge nok til å bryte hennes hjerte ned og ignorere løftene han har gitt henne.

Plassen der bryllupet skulle være hadde plass til 250 personer. Jeg skrev en liste på 20 personer jeg gjerne ville be og da skulle jeg jo betale for alt. Min samboer og stedatter sa at det ikke var noe problem og at de skulle fikse det. Så jeg fortalte mine venner at de var inviterte og at de ikke skulle booke noe på den aktuelle datoen.

Lørdagen etter traff jeg en av de vennene jeg hadde bedt til festen på golfbanen og spurte om han skulle komme. Han svarte at han ikke hadde fått noen innbydelse. Han fortalte at han bare hadde sett kunngjøringen av bryllupet i den lokale avisen, men aldri fått noen invitasjon. Når jeg fikk høre dette sjekket jeg avisen med en gang, og joda, – det fantes en kunngjøring med mammaen og hennes eksmann sitt navn. Mitt navn var ikke med.

Dette førte til krangling mellom meg og min samboer, jeg fikk nemlig vite at INGEN av mine venner hadde fått invitasjon til bryllupet. Grunnen? Ingen av dem ble ansett som viktige nok til å være blant de 250 inviterte gjestene. Jeg var veldig opprørt, men det var ikke mye jeg kunne gjøre – mine venner hadde allerede blitt skuffet.

Min samboer sa til meg at hun kunne forsøke klemme inn noen av mine venner om noen andre takket nei. Men dette ble bare dråpen som fikk begeret til å renne over. Jeg kokte innvendig.

I går hadde vi alle fall en stor søndagsmiddag sammen med min stedatters steforeldre og en overraskelsegjest – min stedatters ordentlige pappa. Under middagen kunne min datter dele den glade nyheten om at hennes ordentlig far skulle komme i bryllupet og at han skulle være den som gikk med henne ned alteret og ga henne bort. Denne nyheten ble møtt av positive kommentarer rundt bordet i stil av «så koselig» og «helt fantastisk», til tross for at jeg hadde vært der større deler av hennes liv. Det er tross alt hennes beslutning å ta, men nå var det på tide at jeg og tok en beslutning.

Jeg tror aldri jeg har kjent meg så sint og skuffet på samme gang. Jeg bokstavelig talt ristet og det tok noen sekunder for meg å samle mine tanker. Når jeg til slutt hadde samlet meg ordentlig for å kunne prate, reiste jeg meg opp fra stolen for å utbringe en skål. Jeg husker ikke helt hvordan jeg formulerte meg, men det var noe i stil med dette:

«Jeg vil gjerne skåle. Det har vært en stor ære for meg å være en del av denne familien de seneste 10 årene. Ved dette tidspunktet i mitt liv kjenner jeg en stor takknemlighet til bruden og brudgommen for at de har fått meg til å innse noe veldig viktig. De har vist meg at min rolle i denne familien ikke er hva jeg trodde den var.»

På dette tidspunktet la jeg merke til at gjestene begynte å bli forvirret og så på meg med forskrekkede øyne. Jeg fortsatte:

«Når jeg trodde at jeg var en respektert, godt likt og elsket stefar som stilte opp for familien har det nå vist seg at jeg har snarere fungert som en bankautomat – perfekt til å tømme penger, men ikke bra til mye mer. Da jeg tydelig har blitt erstattet som foresatt, både på innbydelseskortet og i kirken, velger jeg nå og takke for meg og overgi rollen som finansier til min stedatters ordentlig far. Så skål til det lykkelig paret og veien de har valgt i livet. Nå finner alle veien ut selv.»

Jeg kan ikke la være å tenke om dette kanskje er egoistisk av meg? Jeg forventes å betale rundt 400 000 kroner for ett bryllup jeg ikke får by noen av mine egne venner til. Et bryllup jeg praktisk talt ikke er en del av. Jeg har helt enkelt fått nok. Jeg har fått nok av min stedatter og hennes mor – min samboer. Samme kveld avsluttet jeg vår felleskonto og flyttet over mine penger til min egen konto.

Nå får det være nok.»

DEL dette om du er enig i at stefaren reagerte rett! Hva synes du?