Hvis du er mamma selv, eller føler deg som en, vet du at hverdagen som mor kan være alt fra fantastisk, til krevende, skremmende og stressende. Ofte alt på en gang.
Livet som mamma er fullt av utfordringer, og det kan ofte føles som en endeløs røre av klissete hender, flekkete klær og matrester overalt. Og når klesvasken omsider er unnagjort, er det alltid et nytt plagg som venter på deg.
Det er ingen tvil om at tålmodigheten blir satt på prøve.
Det vet Heather Duckworth bedre enn de fleste, men nå har hun en påminnelse til alle mødre i verden, som kan være grei å få med seg. Dessverre måtte det en tragedie til for å få innsikten hun har i dag, men nå deler hun den med alle.
Heather er på mange måter som de fleste andre mødre, men hun skiller seg ut på en spesiell måte: hun mistet sønnen sin for noen år siden.
Heather delte historien sin på Facebook, under overskriten. «The Blue Spot» – og når du leser den, forstår du hvorfor den treffer så mange i hjertet.
Alt begynte med at Heather plukket opp en slimklump fra gulvet, som datteren hadde mistet. Plutselig ble alt klart for henne.
Datteren hadde prøvd så godt hun kunne å vaske opp flekken som ble, men Heather måtte snart ta over.
Småirritert og lei mumlet hun for seg selv mens hun vasket opp, men plutselig skjønte hun at flekken ikke var noe å bli sur for. Hun tenkte 14 år bakover i tid.
Da var Heather mamma til en 2 år gamle trillinggutter og en 4-årig gutt. Hun hadde ikke fått datteren enda.
En kveld kjempet hun hardt for å få guttene i seng. Men livet med fire små gutter i huset er ingen dans på roser, og kaoset så ikke ut til å ta noen ende. Hun brukte mesteparten av kvelden på å løpe etter barna.
Alle barna hadde badet og spist. Heather skulle bare plukke opp de siste tingene på gulvet på rommene deres, før hun la de.
Guttene hadde radioen på fullt volum, sang og danset, og hadde det gøy som vanlig. Det var dog den siste gangen det skulle være så god stemning i huset – av flere årsaker.
Midt i støyet kikket Heather ned på gulvet og så noe på teppet. Det var en stor, blå flekk.
En av trillingene, Jacob, sto på gulvet med en ødelagt penn i hånden – blekket hadde sprutet ut på teppet. Han hadde også blekk over hele seg, pyjamasen, og på alt annet i rommet.
Heather var frustrert. Begeret var i ferd med å renne over.
«Jeg ble forbannet og tok med meg sønnen på badet for å vaske ham. Ektemannen min begynte å skrubbe de lyseblå flekkene på teppet. Tårer av frustrasjon fant veien gjennom øynene mine. Jeg var sliten. Sint. Lei. Men jeg var ikke sint på sønnen min – som så ut som en blå smurf. Jeg var forbannet på meg selv for å ha lagt pennen en plass der barna kunne få tak i den.» sier mammaen, og fortsetter:
«Vi hadde bare hatt huset i 6 måneder og teppet var helt ødelagt. Vi skrubbet og skrubbet, men flekken var umulig å få vekk.»
Heather og mannen leide til og med inn en profesjonell vasker, men til ingen nytte.
Flekken fortsatte å gå henne på nervene, og hun kjente sinnet koke hver gang hun fikk øye på den.
«Den fikk meg til å føle meg sin og provosert for at jeg la fra meg pennen slik at sønnen min fikk tak i den. Jeg føler meg som en fiasko som mamma. Den blå flekken fremkalte så mye negativt i livet mitt. Jeg hatet den.» forteller Heather.
Men når frustrasjonen over flekken bare ble verre og verre, innså hun plutselig at den hadde en større betydning.
Sønnen som ødela pennen hadde blitt diagnostisert med kreft den dagen.
Jacob gikk bort 2 år etter at han fikk diagnosen, men blåflekken er fortsatt der på teppet.
«Det er fortsatt der… og nå… nå er den en konstant påminnelse om sønnen min. Men også en påminnelse om min frustrasjon over noe så trivielt. Noe så ubetydelig som en flekkk på teppet.» sier Heather.
Nå vil Heather at alle mødre skal innse at det med små barn i huset kommer til å oppstå noen problemer, både store og små. Og problemene kommer til å fortsette, selv når barna blir eldre.
I dag er flekken på teppet en konstant påminnelse om at livet er skjørt, men det er nettopp det som gjør det verdt å leve. En konstant påminnelse om ikke la seg påvirke av de små, ubetydelige tingene.
Hun vil fortelle mødre og fedre rundt omkring i verden at de ikke må være så selvopptatte og stresset, for da glemmer man å nyte de små tingene og øyeblikkende i livet – og det er noe av det mest frustrerende man kan gjøre.