Det britiske paret Amy og Stephen Smith ventet ivrig på fødselen av sitt andre barn. Svangerskapet gikk dog ikke uten komplikasjoner: Allerede etter 29 uker ble lille Poppy Smith født. Den første tiden sin på jorden, måtte hun tilbringe i en inkubator.
Så, etter 12 uker, kunne Amy og Stephen endelig ta med seg datteren sin hjem.
Men snart oppdaget paret at noe var galt: Poppy greide ikke å holde maten sin i munnen, og så ut til å ligge bak andre barn i utviklingen. Da fikk hun diagnosen mobius syndrom – en ekstremt sjelden sykdom som karakteriseres av lammelse i ansiktsmusklene.
Men paret fortsatte å ta så godt vare på datterens om de kunne. Alt så ut til å gå greit, og utviklingen tok seg opp – men like før Poppys andre bursdag, kollapset hele verden for familien.
En morgen våknet Amy og gikk inn på rommet til datteren – men datteren reagerte ikke.
«Vi kunne kjenne at hjertet hennes banket, men hun rørte seg ikke. VI visste at noe var galt med henne. Hun gispet etter luft.» sier Stephen.
Da tok de henne umiddelbart med seg til nærmeste sykehus.
Og på Poppys andre fødselsdag, skjedde det forferdelige. Stephen husker det fremdeles som om det var i går:
«Øynene hennes rullet bakover, og vi kunne bare se det hvite. Et røntgenbilde viste at lungene hennes var fylt med væske, og kort tid etterpå fikk hun respirasjonstans. I løpet av natten fikk hun kramper og anfall. Tilstanden forverret seg stadig.»
Videre ble det avdekket at Poppy også led av cerebral hypoksi – oksygenmangel til hjernen. Legene var usikre om den lille jenta ville overleve en dag til, og Amy og Stephen var livredde for å miste sin 2 år gamle datter. De påfølgende dagene var mildt sagt et helvete for familien.
På julaften, besøkte hele familien Poppy på sykehuset, vel vitende om at det kunne bli hennes siste jul. I ukene før hadde ikke rørt seg eller reagert på noe. Men familien mistet ikke håpet. Poppys lillesøster, 12 år gamle Macey, ville leke med søsteren sin. Hun kilte henne på magen, og plutselig begynte Poppy å le!
«Det var utrolig. Vi ble senere fortalt at det ved dette stadiet er veldig uvanlig for pasienter å vise følelser. Legene sa at det kunne ha vært reflekser. Men det føltes som så mye mer.»
Siden da har Poppy gjort stor fremgang. Nå kan hun krabbe, og hun snakker bedre enn før. For å gjenvinne tapt mobilitet, får hun intensiv fysioterapi.
Familien har nå startet en innsamlingsaksjon for å dekke kostnadene for behandlingen. Poppy fikk en tøff start på livet, men hun viste alle hva hun er god for. Hun er en skikkelig fighter som kommer til å klare alt hun vil – men ikke uten kjærlighet fra storesøsteren Macey.