Foreldrene slår den lille gutten hver dag. Helt til han skriver et brev som etterlater alle i tårer!

18498

Barn er det viktigste vi har her i verden, og det er ingenting som er viktigere enn å elske dem, omfavne dem, og gi dem masse kjærlighet.

Men dessverre er det mange barn i verden som ikke blir behandlet godt. De blir slått, mobbet og rett og slett behandlet dårlig.

Hjemmet skal være et sted hvor barnet kan føle seg trygg og elsket – ikke et sted fullt av frykt, smerte og tårer. Det er denne russiske historien et godt eksempel på.

Den har et sterkt budskap som nå rører tusenvis av mennesker på internett – og da jeg leste dette, forsto jeg fort hvorfor.

Les lille Ivans historie her:



«Mitt navn er Ivan. Jeg er 7 år gammel. Jeg elsker min mor og min far høyt, men hvis jeg må være ærlig, er jeg redd for de. De slår meg, men jeg forstår ikke hvorfor, og vet ikke hva jeg har gjort galt.

En morgen våknet jeg og gikk på skolen. Jeg er flink på skolen. Læreren min liker meg, og jeg liker hele klassen min. Men jeg har ingen venner. I friminuttene sitter jeg i klasserommet og leker med kulepennen min. Det er ingen som ønsker å være venn med meg. Jeg har forsøkt å være venner med de andre barna, men de dytter meg bort og roper:

‘Nei, du er et misfoster!’

De ler av meg fordi jeg alltid bruker de samme klærne. De samme slitte buksene, en rød t-skjorte og mine utslitte sko.

‘Taper! Ingen liker deg, din idiot!’

Barna sparket meg i ryggen og ribbeina, og slagene bare fortsatte. Jeg gråt. Ikke fordi det var kaldt eller vondt. Jeg gråt fordi jeg ikke hadde en eneste venn, selv om jeg alltid vil alle mennesker det beste.

Da jeg kom hjem, begynte moren min å dytte meg og rive meg i håret.

‘Hvor har du vært? Hvorfor er du så skitten? Din lille idiot! Du får ingen middag i dag! Gå på rommet ditt!’

Uten å ha noe å si, gjorde jeg som hun sa og gikk rett på rommet mitt. Så gikk jeg til sengs, skitten og sulten.

Mine karakterer på skolen ble dårlige og jeg havnet langt bak. For hver dårlige karakter slo faren min meg hardt, og etter et slag på hånden min, kunne jeg ikke bevege pekefingeren. Jeg har ikke vært i stand til det siden, og dermed ler de andre barna på skolen enda mer av meg.

Tiden gikk, og en dag begynte jeg å få skikkelig vondt i hjertet. Mamma og pappa var ikke interessert, og da jeg lå i sengen min om natten, vet du hva jeg ville? Jeg ønsket så høyt at hjertet mitt ville slutte å gjøre vondt – fordi jeg ikke lenger ville gjøre mine foreldre sinte. Jeg elsker dem høyt.

Neste dag på skolen skulle vi male et bilde. Det skulle handle om vårt største ønske. De andre malte biler, romraketter og hundevalper. Det gjorde ikke jeg. Ikke fordi jeg ikke liker slike ting, men fordi jeg mer enn noe annet ønsket meg en kjærlig mor og en kjærlig far. Så jeg malte en familie. En mor, en far og deres sønn. De var lykkelige sammen og spilte et brettspill. Mens jeg malte, gråt jeg litt fordi jeg ønsket det så mye. Når jeg ble ferdig, måtte jeg vise bilde mitt til klassen. De bare lo. Jeg gikk opp til tavla og sa:

‘Mitt største ønske er en familie.’

Jeg holdt bildet mitt høyt, og de andre bare lo av meg. En gutt sa:

‘Og DET er ditt største ønske?’ så skrek han av latter.

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare ham. Så jeg brøt ut i tårer og sa:

‘Kan dere ikke slutte å le av meg? Det er mitt største ønske! Du kan slå meg og hate meg, men jeg ber deg: Dere gjør narr av meg på grunn av dette. Jeg skulle gjerne hatt en mor som du har. En som kysser deg og passer på deg. Hver dag etter skolen, ser jeg hvordan foreldrene deres henter dere, og dere følger lykkelig med hjem. Og ingen har bruk for meg, det vet jeg. Jeg har en ødelagt finger, er ikke særlig spesiell, og jeg er veldig svak. Og derfor kan jeg ikke noe, hvis jeg må være ærlig. Men vær så snill og ikke le av meg igjen.’

Læreren prøvde så godt hun kunne å trøste meg, og noen barn så ut til å forstå meg – selv om andre fortsatt ler.

En annen dag fikk jeg en annen dårlig karakter på skolen. Min mor ville bli rasende. Jeg var redd for å dra hjem. Meg jeg visste ikke hvor ellers jeg skulle gå, og begynte dermed å traske sakte hjemover. Moren min var ute av seg. Hun tok tak i meg og kastet meg ned på gulvet. Jeg slo beinet mot en stol da jeg falt. Deretter slo hun meg to ganger på hodet, og jeg kunne ikke forsvare meg. Da lå jeg på gulvet og kunne ikke reise meg. Hånden og beinet mitt gjorde så vondt. Moren min gikk og lot meg bare ligge der.

Så kom hun tilbake og sa:

‘Reis deg og fjern tingene dine herfra. Når faren din kommer hjem skal han ikke bekymre seg om deg.’

Jeg sa:

‘Mor, far kan ikke høre det her…’ – men så sto plutselig min far i døren.

Da han hørte om karakterene mine, tok han tak i meg og begynte å riste meg. Så slo han meg i ansiktet. Jeg falt ned på gulvet. Det er det siste jeg husker. Da jeg våknet, lå jeg på sykehuset. Jeg så på hånden min, som ikke hadde en eneste bevegelig finger igjen. Jeg skulte engstelig ut vinduet og begynte å gråte.

Jeg så hvordan foreldre lekte med barna sine. Mødre klemte og kysset sine sønner. Og vet du hvorfor jeg gråt? Fordi jeg ikke vet hvordan det er når moren min smiler til meg, og hvordan et kyss føles. Og jeg vet heller ikke hvordan det er å få en klem fra sine foreldre. De slo meg bare, men jeg elsker dem likevel. Jeg har gjort mitt beste på skolen, prøvd å vær flittig – men mor og far vil fortsatt ikke elske meg.

En dag sølte jeg te ved uhell, og da slo de meg igjen. Plutselig begynte hjertet mitt å gjøre vondt igjen, og jeg sa til min mor:

‘Mor, mor…Hjertet mitt….’

Hun ignorerte meg bare.

Men da jeg kom til sykehuset igjen, kom ikke foreldrene mine for å besøke meg. Legen trøstet meg og sa at de trolig ville komme snart. Jeg ventet og ventet, men ingen kom. Jeg elsker dem likevel. Jeg elsker dem så mye.»

To dager senere døde Ivan av skadene. I hånden hans fant legene et brev. Han hadde ikke klart å skrive det ferdig. I brevet sto det:

«Kjære mor og far.

Jeg er virkelig lei meg for at jeg er så stygg, dum og klønete. Jeg beklager at dere ikke kan elske meg. Unnskyld. Jeg vil ikke gjøre dere sint. Alt jeg ville, mor, var å få en klem, et kyss, og en ‘jeg elsker deg’. Bare en gang. Pappa, jeg ville bare leke med deg, gå med deg, synge med deg.

Jeg vet at jeg er en skam for familien.

Jeg ville aldri…»

Så sluttet Ivans hjerte å banke.

Ingen barn fortjener å bli mishandlet i hjemmet. Vold mot barn er aldri greit.

Del denne kraftige historien for å vise din støtte til alle barn som opplever dette!