Befolkningen i det russiske distriktet Yaroslavl vil aldri glemme denne historien:
En dag hørte noen forbipasserende gråting fra et hus. Først tenkte de ikke så mye over det, men etter hvert innså de at skrikingen hadde holdt på i flere dager, og det var ikke et eneste lys på i huset. De varslet derfor politiet
Når politibetjentene kom inn i huset fikk de sjokk: I den mørkelagte stua fant de en liten jente, omtrent 1 år gammel. Hun lå på det skitne gulvet og gråt. Huset var tomt, som om eierne hadde pakket alt og dratt. Alt bortsett fra babyen.
Jenta ble brakt til sykehus med engang, hvor det ble oppdaget at hun hadde en knekt hofte. Hun var utslitt og utsultet. Den stakkars babyen hadde vært alene i huset i en uke.
Det kom etter hvert frem at jenta var Liza Berbitskaya. Politiet prøvde å finne foreldrene hennes, men de hadde forsvunnet sporløst. Liza ble derfor sendt til et barnehjem og klargjort for adopsjon etter sykehusoppholdet.
Mens lille Liza var på sykehuset, var også Inna Nika det. Hun var der for å besøke sin egen sønn, da hun hørte en gråtende baby på et rom like i nærheten. Hun bestemte seg for gå å se om det gikk bra. Der møtte hun Liza, og hun fikk høre den triste historien. Fra det øyeblikket kom Inna på besøk med jevne mellomrom, med bleier og leker til den stakkars lille jenta.
Inna hadde to sønner før, og hun hadde aldri tenkt på adopsjon før, helt til hun kom på sykehuset en dag og oppdaget at Liza var borte. Da innså hun at hun ikke kunne leve uten den lille jenta.
«Jeg spurte om adressen til barnehjemmet hun hadde blitt tatt med til, og la på sprang med engang. Hvor lang tid jeg brukte på å komme meg dit husker jeg ikke.»
Måneder senere, når formalitetene rundt adopsjonen var komplette, kom Liza til sitt nye hjem hos Inna. Den nesten 2 år gamle jenta kunne ikke spise fast føde og var livredd for høye lyder.
Et år senere kunne hun fortsatt ikke gå skikkelig. Inna bestemte seg for å melde henne på en danseskole for barn, i håp om at musikk ville hjelpe henne å utvikle en følelse for kroppen sin.
[adsense2]
Om det var dansetimene eller om det var kjærligheten og omsorgen hun fikk fra adoptivmoren sin er det ingen som vet, men snart blomstret hun som aldri før. Når hun begynte på skolen var det ingen som kunne tro at den nydelige, elegante jenta hadde blitt etterlatt av foreldrene sine i et tomt hus.
På grunn av sitt eksotiske utseende, tiltrakk hun seg alltid oppmerksomhet. Noen av de andre barna på skolen kalte henne stygge ting som «sigøyner» o.l., men Liza prellet det av seg.
«Hun skammer seg ikke for hvem hun er.» sier Inna. «Når hun var liten fortalte jeg henne alltid at folk ville komme til å stirre på henne, og at hun måtte forberede seg på det».
I en alder av 12 år har Liza allerede vunnet flere skjønnhets- og talentkonkurranser, og fått sin første jobb som tenårings-modell.
Kort tid etter at Liza ble kjent som en av de vakreste jentene i landet, var det som om hennes biologiske mor plutselig husket på at hun hadde glemt henne i huset for 11 år siden. Hun tok kontakt med Inna og krevde å få se barnet sitt igjen. Det ble hun heldigvis nektet, og hun kunne ikke redegjøre for hvorfor de hadde forlatt henne i utgangspunktet. Nå er det helt opp til Liza om hun noen gang vil møte sin biologiske mor.
Kjærlighet reddet livet til den forlatte lille jenta. Hun har nå blitt en selvsikker og suksessfull tenåring, elsket og beskyttet av sin nye mor Inna. Liza har alle forutsetningene for å oppnå hva som helst.
Del historien med vennene dine hvis du også mener at Inna fortjener å hylles som en ekte helt!
I denne videoen (på russisk) ser du hele historien.