Rory Freek og hans kone Joey levde et lykkelig liv som to velkjente sangere i USA. Men en dag ble alt vendt opp ned, når familien fikk beskjed om at Joey hadde blitt rammet av kreft.
Så Joey gikk tragisk nok bort – og igjen var Rory og parets nyfødte baby, Indiana.
Som alenefar har pappa Rory fått lete etter veier å klare hverdagen gjennom all sorg, men det er ikke det eneste han behøver å takle. Ettersom datteren Indiana har Downs syndrom kalles hun av fremmede for «ett uhell», noe som innebærer at Rory daglig må forsvare sin elskede datter mot omverden.
Han vet at de har feil, han vet at «Indy» er en gave – og i et kraftfullt innlegg på sin blogg «thislifeilive» setter Rory nå ned foten på alvor.
«Når vi først fikk vite at Indy hadde Downs syndrom, så visste ikke Joey og jeg helt hva vi skulle synes om det, eller hva det kom til å bety for vårt liv og for hennes liv. De seneste årene, på våre konserter og reiser, har vi møtt mange unge og eldre som har hatt Downs syndrom… inklusiv vår managers voksne sønn Greg, men vi kjente aldri noen av dem på ordentlig. Spesielt ikke en baby.
Alt vi egentlig visste var at Indy hadde et ekstra kromosom og at det kom til å gjøre henne annerledes. Hun kom til å se annerledes ut og vokse mer langsomt, men utenom det var vi ikke helt sikre på noe annet. Ikke før vi ringte folk i vår nærhet. Alle var urolige over hvordan fødselen hadde gått og hvordan Joey og babyen hadde det. Under de første dagene ringte jeg og pratet med mange nære venner og familiemedlemmer og fortalte at alt hadde gått bra, og siden forklarte jeg at legene trodde hun hadde Downs syndrom. Nesten alle sa samme sak. «Jeg er lei meg.»
Det er en slik merkelig reaksjon på en fødsel av ett barn. Kanskje kjente de bare forvirringen i min stemme eller, mer trolig, så visste de helt enkelt ikke hva de skulle si. Jeg tenkte ikke og jeg tenker ikke at det var noe negativt i deres reaksjoner. Jeg hadde trolig sagt det samme om jeg var i deres sko.
Det var hva samfunnet hadde lært dem, lært oss alle, at «åh, du fikk ikke en vanlig liten baby… du fikk noe annet… en byrde som kommer til å finnes en livstid». Og jeg forstår det. Det er budskapet som finnes aller mest ute i samfunnet, tror jeg. Men det er feil. I alle fall synes jeg det. Og jeg vet at Joey syntes det og.
Gud gjør ingen feil. Indiana er ikke lik som andre barn. Annerledes er ikke verre. Å ha Downs syndrom gjør ikke hennes liv mindre meningsfylt enn noen annens og hennes drømmer eller følelser er ikke mindre betydningsfulle. Ikke som barn og, jeg mistenker, ikke under de kommende årene når hun vokser opp og blir voksen.
Joey og jeg har, siden vi traff hverandre, møtt mange barn og babyer med Downs syndrom og andre spesielle behov. Jeg har hatt muligheten til å treffe mange av dem på Indianas skole «High Hopes» bare under de seneste månedene, og de er ikke verre. Ingen av dem er. Som hvilket barn som helst kommer de i alle sine ulike former og størrelser. Noen lærer seg raskere, andre mer langsomt. Noen er stille, andre er høylytte. Noen kryper og lærer seg å gå tidligere enn andre, som Indy… tar sin tid. Men de er alle vakre. De er alle gaver fra himmelen over oss.
De seneste årene har Joey og jeg hørt statistikken, og det traff hjertene våre. Det sårer fremdeles mitt. Alt noe mellom 70-90 prosent av gravide mødre som får vite at deres ufødte barn har Downs syndrom tar abort. Men jeg forstår det. Verden har lært oss at de er verre. At de er en feil. Men jeg synes ikke de er det. Jeg vet at Indiana ikke er det.
[adsense2]
Når hun ble født sa Joey og jeg at «det er barnet som Gud vil vi skal ha», og vi var overbeviste om det. Og vi hadde rett. Jeg kan ikke tenke meg at Joey ikke skulle ville ha de to årene som mor til Indiana og få oppleve kjærligheten og lykken som Indy ga henne. Gud visste det. Han gjorde det slik. Det var hans gave til henne, slik som Indy er min gave nå. Hun er smilet på leppene hos en pappa som burde gråte. Hun er lysglimtet hos en familie som burde vært fylte med sorg.
Vi har endelig gjort klart en film og leverte den inn for noen dager siden. Jeg er så stolt over den. Så stolt over min kone. Så stolt over sjansen for å få dele denne historien med andre. Jeg synes filmen sier så mye, gjennom å ikke si noe i det hele tatt. Du ser bare en kvinne leve og elske og forandres. I alle fall gjør jeg det.
Du ser også en baby fødes i begynnelsen av filmen, et barn som ikke var hva vi hadde forventet oss. Men til syvende og sist innser du, akkurat som vi, at hun ikke er verre enn noen andre. Hun er mer. Mer fantastisk og mer verdifull og til og med mer viktig for våre liv og vår fortelling enn vi hadde regnet med.
Vår lille feil er våken og nede i underetasjen med meg nå, klar for å spise sin frokost. Hun er spent fordi det er en «vann-dag» på skolen og hun får ha på seg sin badedrakt og gå og svømme med alle sine små venner på skolen.
Jeg er spent og. Og oppspilt for å være hennes far. Og få se henne utvikles… og hvem jeg utvikles til ettersom hun finnes i mitt liv. Jeg har fremdeles så mye å lære og jeg tviler ikke på at om jeg lar henne… så kommer hun til å lære meg.
Nei, Gud gjør ikke feil.»
Under kan du se den rørende filmen som pappaen Rory har lagd om sin elskede datter. DEL denne om du og ble rørt! Vi er alle ulike, og ulikheten er hva som gjør oss vakre.