Alle kalte ham stygg. Men ingen så hvor mye kjærlighet han hadde å gi.

2852

Denne historien er veldig trist. Men du må lese den. Det er viktig.

Alle i leilighetskomplekset hvor jeg bodde visste hvem Ugly var. Ugly var bygningens løskatt.

Ugly elsket tre ting i denne verden: å slåss, spise søppel og skal vi si, elske. Blandingen av disse tre tingene kombinert med livet utendørs påvirket Ugly.

For det første så hadde han bare ett øye, og der hvor det andre hadde vært var det bare et stort hull. Han manglet også øret på samme side, den venstre poten ble brukket en gang i tiden, og hadde grodd sammen feil, så det så ut som han hele tiden gikk til siden. Han mistet halen sin for lenge siden, og det eneste som var igjen var en liten stump som han hele tiden rykket i. Ugly hadde vært mørkegrå og stripete, hvis det ikke hadde vært for alle sårene han hadde på hodet, i nakken og skuldrene, som var dekket av tykk, gul skorpe.



Hver gang noen så Ugly så var det samme reaksjon: «For en stygg katt!» Alle barna ble advart mot å ta på ham; de voksne kastet stener og sprutet vann på ham når han kom i nærheten av hjemmet deres, og klemte potene hans i døren når han ikke ville gå.

Ugly hadde alltid samme reaksjon. Hvis han ble sprutet vann på, så sto han bare der og ble klissvåt helt til du sluttet. Hvis du kastet noe på ham, så krøllet han seg sammen rundt føttene dine og ga deg tilgivelse. Hver gang han så barn så løp han mjauende mot dem og dyttet ansiktet sitt mot hendene deres og ba om kjærlighet fra dem. Hvis du tok ham opp så ville han umiddelbart begynne å sutte på skjorten din eller smykkene dine.

En dag delte Ugly sin kjærlighet med naboens hunder. De likte ikke dette og Ugly ble stygt skadet. Jeg kunne høre skrikene hans fra leiligheten min, og jeg prøvde å komme han til unnsetning. Men da jeg kom dit så var det helt klart at det triste livet hans ikke sto til å redde.

Ugly lå i en våt sirkel, bakbena hans var vridd ut av ledd, og det rant tårer nedover pelsen hans. Jeg kunne høre at han gispet og hveste når jeg plukket han opp og bar han hjem, og jeg følte at han virkelig slet. Jeg tenkte at han måtte ha det forferdelig vondt.

Da kjente jeg at han begynte å sutte på øret mitt —Ugly, som hadde så mye smerte og var døden nær. Jeg holdt ham inntil meg, og han la hodet sitt i hånden min. Så snudde han seg mot meg og så på meg med det ene øyet sitt. Jeg kunne så vidt høre ham male. Selv når han hadde det så vondt så ba den stygge katten med sår og arr om litt kos og kanskje litt medlidenhet.

I det øyeblikket synes jeg Ugly var den vakreste og kjærligste skapningen jeg noen gang hadde sett. Han prøvde aldri å bite eller klore meg, og han prøvde heller ikke å komme seg bort, eller slite seg unna på noen som helst måte. Ugly bare så på meg og stolte helt på at jeg skulle hjelpe ham.

Ugly døde i armene mine før jeg kom hjem, men jeg satt og holdt ham lenge etterpå, og tenkte på hvordan en ødelagt liten løskatt kunne lære meg så mye om hva det betyr å ha en så ren og ekte sjel, og å elske så dypt og virkelig. Ugly lærte meg mer om å gi og om nestekjærlighet enn det tusenvis av bøker, undervisninger eller foredrag noen gang har klart, og jeg vil for alltid være ham takknemlig for det. Han hadde fått dype arr på utsiden, men jeg hadde fått arr innvendig, og det var på tide for meg å leve videre, og lære å elske dypt og inderlig, og gi alt til de jeg var glad i.

Mange mennesker ønsker å bli rikere, mer suksessfulle, bli godt likt og være vakre. Men jeg vil alltid prøve å være som Ugly.

 

ugly

Ugly hadde ikke trengt å dø, hvis bare noen hadde innsett hvilken skjønnhet han var.

Del Uglys skjebne med andre slik at han ikke døde forgjeves.