Han hatet moren sin under hele oppveksten. Da hun døde fikk han et brev med sannheten.

Forfatteren bak denne historien har ikke gått ut med identiteten din, og det er derfor umulig å avgjøre om den er sann eller ikke, selv om man kan gjette at det er rykter.

Der dog et viktig eksempel på at man aldri skal glemme å sette pris på dine nærmeste, og derfor er den virkelig verdt å lese!

 

mamma

Moren min hadde bare ett øye. Jeg hatet henne.

Hun jobbet på skolekjøkkenet og serverte mat til elevene og lærerne for å forsørge oss. Jeg skjemtes over henne.

En dag kom hun bort til meg på skolen og sa hei. Det kunne ikke vært mer pinlig.

Hvordan kunne hun gjøre sånt mot meg? Jeg ignorerte henne og ga henne et hatende blikk før jeg gikk. Neste dag hørte jeg at klassekameratene mine skrek: «Æsj, moren din har bare ett øye!»

Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, helst ønsket jeg bare at hun skulle forsvinne.

«Om du fortsetter å dumme meg ut foran vennene mine, kan du like gjerne gå og dø,» sa jeg til henne.

Hun sa ikke et ord.

Jeg tenkte ikke noe mer på det jeg hadde sagt til henne, jeg bare kokte av sinne. Jeg brydde meg veldig lite om følelsene hennes akkurat da.

Aller helst ville jeg komme meg bort fra henne og skolen. Derfor gjorde jeg en ekstra innsats på skolen, og fikk såpass gode karakterer at jeg fikk stipend og sjansen til å studere i utlandet.

Senere giftet jeg meg. Vi fikk oss et hus, og vi fikk barn sammen. Jeg var lykkelig i livet mitt, med barna mine og våre fasiliteter.

Plutselig en dag, kom mor for å besøke meg. Hun hadde ikke sett meg på flere år, og hun hadde ikke møtt barna mine – hennes barnebarn.

Da hun ringte på døren, åpnet barna mine døra, og de ble først redde da de så henne. Senere begynte de å le og peke på henne. Jeg så hvem som sto i døråpningen og skrek: «Hvordan våger du å komme hit og skremme barna mine? Stikk herfra, NÅ!»

Moren min svarte lavt: «Oi, beklager. Jeg må ha fått feil adresse.» Så gikk hun.

En dag fikk jeg et brev angående et klassetreff. Jeg løy til kona mi og sa at jeg skulle på en forretningsreise. Etter treffet, gikk jeg tilbake til det gamle huset jeg bodde i som barn, av ren nysgjerrighet.

Naboene sa at hun var død. Jeg felte ikke en tåre. De ga meg et brev som hun ville at jeg skulle lese.:

Min kjære sønn,

Jeg tenker på deg hele tiden. Jeg beklager for at jeg kom uten invitasjon, og skremte barna dine.

Jeg ble så glad da jeg hørte at du skulle ha en gjenforening med klassen din. Siden jeg er sengeliggende er sjansen dessverre liten for at jeg kan treffe deg. Jeg beklager at du har vært nødt til å skamme deg over meg hele ditt liv. Det var aldri noe jeg ville.

Vet du, da du var liten var du med i en forferdelig ulykke. Den gjorde at du mistet øyet ditt. Jeg klarte ikke tanken på at du skulle trenge å gå gjennom livet med ett øye, så jeg ga deg mitt.

Jeg ble så stolt da jeg tenkte at du gikk rundt og opplevde verden for meg, med mitt øye. Som din mor, ville jeg alltid det beste for deg, ikke glem det.

Jeg elsker deg.

Hilsen mamma.

Ingen ofrer så mye som en forelder gjør for barnet sitt. Du vet aldri når det er for sent, så husk å vis masse kjærlighet!

Del denne med vennene dine om du også synes brevet var nydelig!

 

 

 

Kommentarer

kommentarer